Lyngs skole er nå en saga blott.
Johannes Lyng
Lyng var den første døvelærer i Trondheim som satte seg inn i tale-metoden i døve-undervisningen. Tidligere hadde alle benyttet tegn- og fingerspråkundervisning. Lyng ble banebryteren for den nye undervisnings-metode, som det dog likevel ikke lyktes ham å få innført ved den offentlige døveskole. Han opprettet derfor i 1882 sin private døveskole, "Lyngs taleskole for døve", og denne skolen fikk stor søkning. Han startet med to klasser i Fruestrædet, med 6-7 av sine beste elever fra Instituttet og noen tilreisende fra bygdene. De første lærerinnene der var frk. Schau og frk. Kindseth. Disse to fulgte skolen alle år framover, og de var også de to dyktigste lærerinnene skolen fikk.
I 1884, altså to år etter starten, flyttet Lyngs skole til Lysholmsgården i Fruestrædet. Realskolens nåværende bygning er reist på samme sted hvor denne gården tidligere sto.
De to lærerinnene som er nevnt ovenfor var det også som tok initiativet til reising av aldershjemmet for døve i Trondheim. Det var i årene omkring 1895 at de begynte å arbeide med planene om dette aldershjemmet. De gikk i gang med innsamling av gamle aviser, kalosjer o. l. Snart laget de til en tombola, og ikke lenge etter satte de i gang en basar. Byens døve og vi andre som bodde så nær byen at vi kunne hjelpe til, gjorde alt vi kunne for å hjelpe dem, husker jeg, og vi fikk alle løfte om plass på aldershjemmet når vår tid kom. Men dette løftet ble det for svært for de to å innfri. De ble jo gamle og falt fra, og dermed var de drivende krefter borte. Over 50 år er nå gått siden de ga sine optimistiske løfter, og de fleste av de døve som var med på den tiden er døde uten å ha sett planene om aldershjem realisert.
Jeg husker en dag jeg var med til byen et ærend. Vi tittet da som vanlig inn til våre gode venner, O. Andersen og frue. Agnes var som alltid ivrig opptatt med å sy små plagg til tombolaen som skulle skaffe penger til aldershjemmet. Min mann var skreddermester, og jeg samlet rester fra verkstedet og sydde små bukser. Likeså sendte jeg skredderklipp til fabrikk og fikk tilbake ulltepper, som så ble loddet ut. En gang ble Lars Botten sjeleglad da han vant et av disse ullteppene. Mannfolkene hjalp også til så godt de kunne med penger og annet. Å, som vi strevet for å hjelpe til. Men så ble det plutselig så stille i styret - og da sovnet også vi. Nå er altså aldershjemmet blitt virkelighet, og det er en begivenhet som må glede oss alle.
Men tilbake til skolen. Mange av Lyngs elever bosatte seg etter endt skolegang i Trondheim. Det ble derfor etter hvert flere og flere døve å se i byen. Tidligere hadde det vært sjelden å treffe noen voksne døve der. Da så døveforeningen ble stiftet, var de fleste ungdommene elever fra Lyng. Det var altså på denne tiden to døveskole i Trondheim, og vi elever fra Lyng skole fikk ikke lov å være sammen med de som hadde gått på den andre skolen, for at vi ikke skulle venne oss til tegn. Men guttene var likevel sammen om søndagene oppe ved Kristiansten og slåss. Guttene fra de to skolene var bitre fiender på den tiden.
Forresten syntes vi piker fra Lyngs skole også at vi var pikene fra den andre skolen overlegne. Mellom oss ble de andre pikene bare nevnt som "pikene fra fingerskolen". Men så en dag begynte det å hviskes om at en av våre piker var sett i følge med en av sine kamerater fra "fingerskolen". Vi undersøkte forholdet nærmere, og det viste seg å være en av de Lyng hadde tatt med seg fra den offentlige skolen da han sluttet der. Dette ga som resultat at vi begynte å titte litt nærmere på hverandre, og det endte med at elevene fra begge skoler samledes om søndagsettermiddagene ute på Brattøra, og vi ble de beste venner alle sammen.
Når jeg tenker tilbake og trekker sammenlikninger, synes jeg at det er stor forskjell mellom ungdommen fra den tiden og ungdommen i dag. Byens borger-døtre var som oftest ute på spasertur om lørags-ettermiddagene sammen med sine jevnaldrende studiekamerater. Pent og ordentlig førte de seg i sine halvside drakter. De hadde lange fletter og spenner i nakken. Det var et vakkert syn.
Det var altså i 1884 jeg kom inn på Lyngs taleskole, straks etter at den var flyttet til sine nye lokaler. Jeg var da 11 år gammel og var blitt døv for knapt et år siden. Jeg er nå 80 år, men husker det hele som om det var i går.
På alle dørene var det oppslag med følgende tekst: Tal, bruk ikke tegn! Jeg undret meg over hva dette kunne bety, for jeg hadde aldri sett noen bruke tegn. Ved å studere alle ungene som løp omkring, forsto jeg likevel snart meningen. Det var ikke noen flott skole jeg var kommet til. Alt var simpelt sammenliknet med skolene i dag. Gulvene var umalte over alt. På internatet var ansatte en familie (pleie-foreldre). Konen var husmor og skulle samtidig holde øye med barna. Mannen var portner og alt-mulig-mann. På den tiden var det 90-100 elever der, hvorav noen av de største bodde i pleiehjem ute i byen. All hjelp i huset ble ellers besørget av to tjenestepiker. De skulle bl.a. vaske alle de umalte gulvene. Det ble så visst ikke tid til "make up" for tjenestepikene. De løp ofte omkring med håret hengende nedover skuldrene.
Lyng var sin egen bestyrer. Det var smått om plass til klasse-rom, og lærerpersonalet var heller ikke stort, så det var bare 7 klasser de første årene. Mange av elevene ble svært flinke, men hva hjalp det. Det var ingen framtid for de dove på den tiden, slik som det er nå. Folk flest hadde ingen kjennskap til døve. Det var bare å konfirmere dem og sende dem hjem, så sto det til dem selv om de skulle kunne bli til noe eller ikke. Jeg selv dro litt rundt omkring. Jeg var budeie en vinter. Deretter lærte jeg kjolesøm, og så fikk jeg plass ved ler kjemiske fabrikk som husholderske inntil jeg giftet meg med skreddermester Kulbrandstad, som døde i 1914. Han var hørende. Siden fikk jeg plass som buksesyerske hos en mester, og der ble jeg værende til jeg sluttet å sy.
Lyng likte så godt at vi hadde det litt morsomt, så guttene var ofte oppfinnsomme på skolen.
Lyngs skole ble jo ikke så mange årene gammel, da den i året 1897 ble overtatt av staten og flyttet til Gløshaugen. Lyng ble tilbudt plass som styrer ved statens institutt, men han ønsket ikke å motta denne stillingen. Han sluttet med døveundervisning og levde resten av sitt liv som privatmann, opptatt med å styre sin gård, familiens landsted i Elgesetergt.
Lyng var en snill personlighet, nesten som en far for sine elever. Vi hadde flere utflukter, vi var i teatret osv. Kort tid etter at jeg begynte på skolen hadde vi utflukt til Søberg, men dette var ingen moro for meg. Det var bare en times spasertur derfra til mitt hjem på Ler, og jeg lengtet etter min mor.
Nå er Lyng og hele hans personale borte. De var alle snille og sympatiske mennesker.
Tidligere var det alltid hyggelig å brev-veksle med kamerater fra min skoletid. Nå synes jeg mang en gang det føles som om jeg er den eneste som er tilbake av alle sammen.
Måtte vi alle engang møtes hjemme hos Gud.
A. K.
