(Les innledningen på slutten av denne siden)

Mitt største savn

Besvarelsen som fikk 1. premie

Elisabeth Johansen

Det var en gang jeg kunne se, og alt var en lek. Vi var en flokk venninner, og livet lå så forjettende, lokkende og hemmelighetsfullt foran oss. Vi var jo bare sytten år. Som de fleste av oss hadde også jeg en jobb i en forretning, og arbeidet var ingenting. Om kveldene hadde vi det moro. Vi hadde syklubb og vi fløy på kino og svermet vilt for Henny Porten og Valdemar Silander. Så måtte vi ha «bryggesvingen» til slutt, før vi gikk hjem om kvelden.

Og jeg så skjønnheteni naturen når den våknet opp av vintersøvnen. Først var det blåveis på de gamle kjente plassene. Så fort de små vårbudene stakk hodene sine opp gjennom dødløvet, var vi der og nappet dem. Siden kledte de slanke bjerkene seg til fest, og så kom hele sommerens prakt etter hvert. Og langt borte i skogen en kveld hilste en fugl på oss - «Koh-koh!». Ja, for jeg kunne høre også dengang. Nå er det lenge siden, og nå er det ingenting igjen, så godt som ingenting, hverken av syn eller hørsel.

Tre måneder etter at jeg hadde fylt 17 år, fikk jeg en ondartet betennelse i begge øynene, og i løpet av noen få sommeruker var jeg helt blind. «Men det pleier å klarne opp», fikk jeg til trøst da jeg forlot hospitalet. Men tiden gikk, og først etter 8 år var jeg så fri for betennelse på det ene øyet, at legen kunne lage en kunstig pupill. Det ble et snaut gangsyn. Mens jeg ventet på dette, hadde hørselen tatt til å svikte. Det begynte da jeg var 20. I blant hørte jeg ingenting, så kunne det letne litt igjen, så på det ene, så på det andre øret.

Følgen av dette var at jeg ble værende hjemme. Jeg lærte meg å strikke og veve, og på det viset fikk jeg noen kroner til klær. En dag kom det en blind mann til oss. Han reiste for Østlandske Blindeforbund. Det var min første kontakt med skjebnefeller. Ruth Marcussen, en blind dame fra Lyngør, lærte meg punktskrift, og jeg skal aldri glemme den dagen jeg fikk det første nummeret av «Norges Blinde». Det hadde vært sånt savn for meg at jeg ikke kunne lese bøker, for det hadde jeg alltid hatt sånn glede av. Siden har jeg slept på bokpakker fra og til postkontoret. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha fordrevet de mange ensomme timene med hvis jeg ikke hadde hatt bøkene.

Det er kommet ut en bok som heter «Verden i mine hender». Det er en blind mann som har skrevet den, og han forteller om hvordan han ble blind og om sin kamp for å få noe ut av livet likevel. Alle vi, som har mistet synet, vet at hånden i stor utstrekning må erstatte synet. På kloss hold. På avstand må hørselen holde for. Men når en våkner en morgen og hverken kan høre eller se?! Nei, en skriker ikke opp. En blir svimslått. Det blir for mye. En sjangler rundt som i ørske. Gud, hvordan skal jeg greie dette også?

Det må være en skjult oppdrift i et menneske, på samme vis som det er trykk i sjøen, som hjelper den druknende opp. For instinktmessig har en sparket fra når en kjente bunnen under seg. Opp! Bare jeg får haken over vannet, så blir det vel en råd.

Og så har den døvblinde tatt de første famlende skritt på en vei som etter hvert viser seg å være en korsgang.

Det skal litt mot og viljestyrke til når en må nøye seg med tre sanser. Hver liten ting er et problem, og hver dag er full av problemer. En blir i ganske særlig grad avhengig av folks godvilje. Nå går ikke folk rundt og er seg bevisst hvilken rikdom de eier med alle sanser i behold. Heller ikke føler de seg av den grunn forpliktet til å hygge litt for eller gi en håndsrekning til den som sliter vondt. Det er dessverre ikke til å komme forbi at det er dem som har benyttet seg av at jeg hverken kan høre eller se. Det er vondt når det går opp for en at en er lurt av den grunn. Jeg har hverken syn eller hørsel å stole på. Jeg kan ikke ha med folk å gjøre som ikke er ærlige. Det verste er at en kan komme til å mistenke dem som virkelig mener det godt. «Ikke ordene så meget, men tonen» - sier de som kan høre. En døvblind får aldri tak i «tonen». Heller ikke kan en se uttrykket i folks øyne. Derfor blir det så mange misforståelser og så mange tårer, så mange våkne netter fulle av angst og tvil og skrik etter hørsel.

Hva er så verst for meg, hva savner jeg mest i dagliglivets mange gjøremål?

Jeg bor alene, må greie alt selv. Det er klart at når jeg går med meg selv og gjør husets arbeid, så er det synet jeg har mest bruk for og savner. Men så må jeg ut, og det er verre. Jeg rigger meg til med stokk og - hvis det er solskinn - med mørke briller. Ja, og så «bokstavene» da, som jeg bruker for å bli forstått. La meg si det med en gang: - Det er nifst å ta seg fram når en ikke kan høre og bare så vidt skimte de nærmeste tingene. Særlig er det en påkjenning å krysse en gate. Jeg betenker meg lenge og vel, men over må jeg, og over kommer jeg, stiv i hele kroppen. At jeg ikke er overkjørt for lenge siden, det er et mirakel.

Nå er ikke hjembyen min så stor. Jeg kjenner dørhåndtakene til butikkene, og har jeg likevel tatt feil, så kjenner jeg pålukten når jeg åpner døren hvor jeg er kommet inn. «Hvordan klarer du å handle?» har folk spurt meg, «greie med penger og sånt». Det er som fot i hose. Jeg forlanger det jeg skal ha, og vet så omtrent hva varene koster. Verre er det når jeg fåt et vanlig brev. Og da sukker jeg etter syn og etter hørsel og ønsker jeg aldri hadde fått brevet. Ikke kan jeg brenne det og ikke er det andre enn jeg selv i byen som kan punktskrift og som ennå har synet i behold, så jeg kunne få det overført, og dermed få tak i ordlyden av brevet. Som oftest må jeg nøye meg med en ytterst sammentrengt gjengivelse, og er det et brev jeg absolutt må vite ordlyden av, så må jeg sende det ut av byen for å få det overført til punkt. Det er jo tungvint. Men finner jeg et punktbrev i postkasse - du verden for en glede og oppmuntring!

Uten syn og hørsel blir en ensom. Tiden faller lang, og det er ikke så mye en kan finne på for å få en ledig stund til å gå. Det kan kanskje synes rart, men aller mest ensom blir en døvblind i en krets av muntre, snakkende mennesker. De andre har det hyggelig, men jeg sitter der med meg selv, har bare bråket i mitt eget hode å lytte til. Det suser og bruser som av «mange vannes fall», det knitrer og knepper, det ringer som av kirkeklokker og det uler som av brannsirener. Men vertinnen har ment det så godt med å be meg komme. Det er ikke hennes skyld.

Barna lærer så mye på skolen nå. De burde lære seg håndalfabetet også. Et normalt begavet barn i 8-årsalderen ville lært det i løpet av kort tid.

Jeg savner hygge. Det ville være så greitt om det var en som kunne prate med meg ved hjelp av håndalfabetet. Men jeg har ennå ikke funnet noen. Gatedøren må jeg ha låst.

Og her er igjen et problem. Jeg har lest om en døvblind amerikaner, en ungkar som bor alene på hybel. Han fikk montert en vifte og koblet den til ringeapparatet. På forhånd hadde han avtalt med sine venner hvor lenge de skulle holde knappen trykket inn. Når det så tok til å blåse, visste han av lufttrykkets varighet hvem det var som kom. Så kom de inn, men ikke regningsbudene. I Oslo var det en som hadde koblet en lyspære til ringeapparatet. Han så såpass at han merket blinkene når det ble ringt på. Det kunne vel også jeg greie, og jeg har vært inne på tanken både titt og ofte, men jeg kan ikke sitte på en stol hele dagen og vente på at det skal begynne å blinke!

Dagen er slutt, og jeg sitter her med meg selv. Jeg er sliten, ikke fordi dagen har vært så travel eller begivenhetsrik, men den intense anstrengelsen og den knugende isolasjonen er en hard påkjenning. Det er noe som heter nerver. Blikket mitt, hvis jeg kan kalle det så, vandrer rundt i stuen. Der henger bildet av far og mor. Jeg kan ikke se dem, men jeg vet de er der, og ofte føler jeg dem så nær. Der er radioen. Den som kunne høre det foredraget som skal være akkurat nå! Jeg sukker. Det en ikke kan få, nytter det ikke å tenke på, heter det. Nei, det går ikke an å la savnet og lengselen få overtaket. Jeg flykter fra begge deler ved hjelp av punktskriften - til fjerne, skjønne land. Bort fra striden og kavet, til eventyr og fest. Jeg vandrer med mr. Morton gjennom Spanias gamle kirker og klostre. Og jeg sender de flittige bokstavskriverne en takknemlig tanke. Så blir jeg trett, og det er natt, og jeg er alene. Men noen linjer av en stor dikter suser i mitt sinn -

Vær glad når faren veier
hver evne som du eier:
Jo større tak, dess tyngre tak,
men desto større seier.
Går støttene i stykker,
og vennene får nykker,
så skjer det blott fordi du godt
kan gå foruten krykker.
Enhver Gud setter ene,
han selv er mere nær.

Snart er det vår, og i tankene vil jeg atter vandre på de gamle stier. Alene der også nå. Vennene fra ungdommen er borte, spredt for alle vinde. De fikk seg tildelt livets gleder i fullt mon. Jeg har tråkket min ensomme vei. Men jeg ser dem så tydelig for meg, slik de var den gang. Snart vil jeg ut og plukke den første blåveis, siden blir det konvallen, og kanskje bøyer jeg meg ned og kniper en enslig fiol langs stien - i tanken, det blir bare med tanken. Og jeg vet om e stort tre langt inne i skogen hvorfra det snart ljomer ut et «Koh-koh!» I et blink er jeg under treet, og fra mitt hjertes dyp stiger en bønn, en lengsel, et eneste ord . . . hørsel!!!

Elisabeth Johansen

Les også en lederartikkel om noe lignende.