Kulturutvalgets leder, Asbjørn Midtskogen, debuterte med en biografisk film under Døves Kulturdager 1997. Filmen var om ham selv og hans alvorlige identitetsproblem.

- Jeg gikk med selvmordstanker

Asbjørn Midtskogen (29) har vært gjennom alvorlige identitetsproblemer de årene han gikk på Bjørkåsen videregående skole i Bergen (1984-89).

Det var på den tiden det gikk opp for ham at han egentlig skulle ha vokst opp med tegnspråk, og ervervet seg kunnskaper gjennom tegnspråk.

Asbjørn vokste opp i Sigdal. Han ble døv da han var 3 år gammel. Som foreldre flest, ønsket Asbjørns foreldre bare det beste for barnet.
De valgte å integrere Asbjørn i hørselsklasse ved Fjell skole i Drammen. Foreldrene hadde store forventninger til tale-trening og bruk av høreapparat.
Valg av skolested ble bestemt etter at foreldrene hadde Asbjørn med på observasjon på Skådalen skole da han var 6 år gammel (1974). Det at han hadde bra stemme, var en av hovedårsakene til at han kunne gå på hørende skole hjemme.

Men for Asbjørn hopet det seg opp med problemer gjennom hele oppveksten. Det var vanskelig å lese på munnen. Og det var vanlig med mobbing mot ham. Han hadde ingen kunnskap om at det fantes døveskoler, og at det fantes alternative kommunikasjonsmåter, som for eksempel tegnspråk.
Det oppdaget han først da han ble ungdom. Han opplevde å se en døvetolk i aksjon, og han merket at han kunne oppfatte hva tolken sa på tegnspråk, uten at han selv kunne det.
Det er en lang historie som førte til at han havnet på Bjørkåsen skole. Selv om han følte at han endelig var kommet dit han hørte hjemme, satt integreringslivet fast "i kroppen". Asbjørn hadde problemer med å løsrive seg fra fortiden.

Det førte til langvarig konflikt med hans foreldre. Det hele dreide seg om vei-valget foreldrene gjorde da han var liten. Fem år tok det før forholdet mellom -Asbjørn og foreldrene normaliserte seg.
Mange ganger, spesielt om høsten, isolerte han seg fra omverdenen, skulket skolen, og var for eksempel hjemme på hybelen sin fjorten dager i strekk, mye for å finne ut hvem han var, hvor han hørte hjemme, hvordan han skulle takle livet. Det var vonde tider.

Alene med problemet sitt, syntes han det var enklere å ta livet av seg. Kjøkken-kniven lå ikke langt unna. Asbjørn holdt faktisk på å gjøre alvor av det. Mange ganger. Nesten.

En døv miljøarbeider på internatet på Bjørkåsen så alvoret i problemet til Asbjørn, og rådet ham til å snakke med en psykolog på skolen. Det gjorde Asbjørn, og litt etter litt kom han til hektene. Men det tok sin tid.
I dag er Asbjørn leder i Norges Døveforbunds kulturutvalg, på fjerde året. Han har forøvrig vært instruktør ved ulike sceneoppførelser, der mange av dem var av abstrakt art, og handlet om livet vi lever. Asbjørn røper for DT at han drømmer om å bli skuespiller ved et profesjonelt døveteater, hvis det blir opprettet.

Asbjørn jobber som førskolelærer på Ål folkehøyskole for døve, og trives godt. Han føler han har funnet seg til rette i døvemiljøet. Han er ellers sugen på å lære mye nytt og spennende. Asbjørn har mange baller i luften, så det er visst veldig mye han har lyst til å realisere.
Asbjørn har ikke til hensikt - med sin livshistorie - å skremme foreldre som har fått døve barn, men han mener det er viktig at de får kjennskap til eventuelle konsekvenser av valget som foreldrene tar for det døve barnet sitt.
Den nær halvtime lange videofilmen som ble vist under Døves kulturdager i Haugesund 11. oktober, dreide seg om nettopp Asbjørn Midtskogens oppvekst, fortalt av Trine Lin Kronhaug. Innimellom ser vi på bildene fra Asbjørns fotoalbum, fra han ble født og fram til i dag.
Videofilmen er et resultat av et frivillig prosjektarbeid, og filmen har vært vist for foreldre til døve barn, og andre. Det er mulig man kan få kjøpe videofilmen, men det kommer man tilbake til hvis det blir aktuelt.

Artikkelen er skrevet av redaksjonssekretær Rune Anda, på grunnlag av det som ble fortalt i video-filmen, og etter samtale med Asbjørn Midtskogen.

DT 23, 8. november 1997.

Tilbake