Klipp fra boken "Se mitt språk"
Forfattere: Ann Kristin Malmquist og Nora Edwardsen Mosand
Innhold i "Se mitt språk"
Innholdsfortegnelsen på side 9-12 viser følgende (her tar vi ikke med sidetall):
TEGNSPRÅK OG DØVES KULTUR
GENERELL TEGNSPRÅKBRUK
Håndalfabetene
DEL 2: TEGNSPRÅKGRAMMATIKK
1 TEGNENES OPPRINNELSE
Motiverte tegn
Påpekende tegn
Oversettelseslån
2 TEGNENES OPPBYGNING
Tegnets ikke-manuelle del
Artikulasjon - bevegelse
3 TEGNDANNING
4 TEGNENDRINGER
Endringer i måte
Endringer i størrelse
Endringer for antall og fordeling
5 LOKALISASJON
Referent og referansemerking
Blikkretning
Synsvinkel
Samsvar
6 TID
Tidstegn knyttet til tidslinjer
7 SETNINGSLÆRE
Påstand og bekreftelse
Grensemarkører
Blunking
Setningsledd
LITTERATURHENVISNINGER
ORD OG UTTRYKK
STIKKORD-REGISTER
Begrepet «døv» brukes altså om personer som har fått tilgang på og tilhørighet i et
tegnspråklig miljø fra ung alder. Den erfaringsbakgrunn disse har, vil være noe
forskjellig. Forskjellene vil spesielt avhenge av når de fikk tilgang på et
tegnspråkmiljø samt kjennskapet og forholdet de har til norsk talespråk.
I tillegg finnes det personer som i voksen alder er blitt en del av det voksne
døvemiljøet. De har imidlertid ikke den samme sosiale, kulturelle og språklige
erfaringsbakgrunn som de som har hatt sin skolegang og oppvekst i et tegnspråkmiljø.
Døve seg i mellom har en sterk identitet representert ved et språklig og kulturelt
fellesskap som bygger på felles språk.
Tilhørighet, fellesskap og kommunikasjon
De ulike foreninger og uformelle aktiviteter har oppstått og blitt videreutviklet ut
ifra et reelt behov for et sosialt, kulturelt og språklig fellesskap. Tegnspråk har en
viktig sammenbindende, identitetsskapende og integrerende funksjon. Gjennom å beherske
tegnspråk bekrefter døve overfor seg selv og omverdenen sin tilhørighet og samhørighet.
På tross av forskjeller i livsholdning og erfaringer får tegnspråk døve mennesker til å
føle seg som en del av et fellesskap med egen historie, tradisjoner, skikk og bruk.
Samtidig tilhører de den norske kulturen og de tradisjoner som finnes der.
Det tar tid å lære et nytt språk, og tegnspråk er intet unntak. Foreldrene bør i tillegg til
å få opplæring i tegnspråk også få mulighet til tilgang på et tegnspråkmiljø og kontakt med
voksne døve. De må få mulighet til å tilegne seg innsikt i og kunnskap om døves kultur.
Dersom disse forutsetningene er til stede, blir en av foreldreoppgavene å ivareta barnets
følelsesmessige behov og kunne kommunisere med det, selv om tegnene og de språklige strukturene
ikke nødvendigvis er helt korrekte.
Alle barn har behov for trygghet og tillit. At foreldre aksepterer barnet slik det er,
er viktig. Sissel M. Grønlie skriver i sin bok «Når noen ikke hører»: «Vi må tro på barnets
potensiale for og vilje til utvikling.»
Et tegnspråkmiljø med andre døve barn og voksne gir muligheter for utvikling av et positivt
selvbilde og en normal språkutvikling. Språkutviklingen hos barna er mer avhengig av et
større miljø av tegnspråklige i alle aldre enn av foreldrenes egne språkferdigheter.
Barn aksepterer feil og mangler i tegnspråk hos foreldre, det viktigste er at foreldrene
forstår hva barnet sier. Det vesentlige er interesse hos foreldre for å kommunisere ofte
og gjerne. Inger Ahlgren (1980) skriver: «Det är inte mängden språkligt korrekta
interaktionstillfällen som är avgörande. Det är i stället innehållet, attityden till
barnet och att barnet blir förstått som påverkar utvecklingen.»
Hun sier videre at tempoet betyr mer enn et feilfritt språk. Kommunikasjonen må være
så rask at barnet ikke mister interessen. Snakker vi for langsomt, vil barnet snu seg bort,
«De orkar inte vara uppmärk-samma om det inte händer något» (Ahlgren 1980).
Døve barn med døve foreldre har vanligvis en normal språkutvikling.
Undersøkelser har vist at også døve barn med hørende foreldre kan få en tilnærmet
normal språkutvikling. Selv om døve barn i ikke-tegnspråklige familier ofte blir
forsinket i sin språkutvikling i de første leveårene, er det mulig å kompensere
for dette senere. Men det avgjørende er da at det døve barnet får kontakt med andre
døve barn og voksne som kan tegnspråk. Kontakt med andre tegnspråklige sikrer barnet
et språklig miljø med muligheter for en normal språkutvikling også før foreldrene
behersker språket.
Mer om temaet finner du i Sissel Marit Grønlies bok
«Når noen ikke hører».
Hvis du møter personer som ikke hører og du ikke kan tegnspråk, er det enkelte ting det kan være lurt å være klar over. Vi må alltid huske på å ha øyekontakt med den vi skal snakke med, og holde normal avstand slik vi har i vanlige samtaler. Det hjelper ikke å gå nærmere og snakke høyere. Et høreapparat betyr ikke nødvendigvis at den som bærer det hører godt nok til å oppfatte det vi sier.
Mange tror at alle døve er gode til å munnavlese. Selv om døve har lært «å lese på munnen», er store deler av talen alltid usynlig. Kommunikasjon basert på munnavlesning har også store begrensninger, også når munnavlesningen støttes med enkelttegn samtidig med enkelte ord. Det krever stor konsentrasjon hos den som skal munnavlese, og det er veldig slitsomt. Munnbevegelsene må være tydelige, men det betyr ikke at de skal være overdrevne. Vi bør også passe på at det er godt lys, og at den som skal munnavlese ikke blir blendet av motlys. Et vindu bak den som snakker vil gjøre at ansiktet blir mørkt og skyggelagt.
Det kan være vanskelig å forstå hva døve sier når de bruker talespråk, og særlig vanskelig kan det være hvis vi ikke kjenner personen vi snakker med. Det kan bli lettere å forstå hvis vi ser på ansiktet og forsøker å munnavlese samtidig. Det er meget vanskelig å lære å bruke taleorganene riktig hvis man verken kan høre eller kontrollere sin egen stemme.
Mange døve velger en skriftlig kommunikasjonsform. Denne metoden egner seg ikke til å føre lange samtaler, men den kan være nyttig ved utveksling av korte beskjeder.
På samme måte som ord i talespråk påvirker hverandre, påvirkes også tegn og måten de
utføres på når vi bruker dem i en setning. Eksempler på dette ser du i kapittel 8, om
endringer. Under avsnittet «Talltegn» side 100 ser du at håndformen talltegnene påvirker
tegnene de står sammen med. Også talltegnenes bevegelse og /eller artikulasjonssted (det
stedet der tegnet utføres) endres.
Tegn som har høyt artikulasjonssted (utføres høyt opp på kroppen når de utføres enkeltvis),
har en tendens til å flyttes lavere når de inngår i en setning. Tegn som har lavt
artikulasjonssted, har tilsvarende tendens til å flyttes høyere. Dette kalles i
noen sammenhenger for forskyvning (displacement).
Andre mulige endringer av tegnene skapes av samtalesituasjonen.
En del tegn beskrives som ikoniske. Uttrykket ikoniske tegn er ofte brukt om tegn som
tilsynelatende er motivert av tegnets betydning. Tegnet kan gi assosiasjoner til
formen, eller en del av formen, på det tegnet er symbol på. Det kan imitere en
karakteristisk bevegelse eller uttrykke relasjoner. Eksempler er tegn som betyr
«elefant», «tallerken», «opp».
Tegn som ikke blir karakterisert som ikoniske, blir kalt arbitrære tegn. Det betyr
at det ser ut som om opprinnelsen til tegnene er tilfeldig eller ikke motivert av
tegnets betydning. Eksempler er tegn som betyr «synes», «finnes», «endelig», «noen».
Språksymboler i tegnspråk så vel som i talespråk tilegnes på naturlig måte som arbitrære
språklige symboler. Om tegnene oppfattes som arbitrære eller ikoniske, vil være subjektivt
og avhengig av hvilke kunnskaper vi har om språksymbolenes opprinnelse. Tegnet som betyr
«kaffe», vil kunne oppfattes som ikonisk for dem som vet at kaffen males på kaffekvern,
men tegnet vil fortone seg som arbitrært for andre som ikke har denne kunnskapen. For
voksne vil enkelte tegn fortone seg som ikoniske, mens for barn som tilegner seg et språk,
er tegnene arbitrære.
Et og samme begrep får ofte ulike tegn i forskjellige tegnspråk, også i dialektvarianter
av samme lands tegnspråk. Dette viser at en eventuell ikonisitet er subjektiv. Et eksempel
er persontegnet til Gorbatsjov, som utføres med en bevegelse av hånden mot pannen, men der
håndformene varierer. Irene Greftegreff (1991) skriver om dette navnetegnet:
Jeg har observert minst tre slike navnetegn med den samme basen (uttrykt ved pekingen mot
siden av pannen), men med forskjellig håndform og bevegelse. Det er med andre ord ikke noen
automatikk i forholdet mellom ikonisk innhold og tegnets resulterende form.
Omvendt kan også samme tegn bety helt forskjellige ting i to tegnspråk: Det norske tegnet
for «slett ikke», betyr «heldig» på dansk tegnspråk. Det norske tegnet for «lyge» betyr
«sant» på polsk tegnspråk.
Tegn som tilegnes, lagres i hukommelsen og brukes som språksymboler på samme måte
som ordene i talespråk.
* Den ikke-manuelle delen av tegnet:
* Den manuelle delen av tegnet:
Tegnenes hoveddeler utføres samtidig og utgjør en meningsbærende enhet;
det vil si at de til sammen blir ett tegn som har én bestemt betydning.
1 Ettmorfemiske tegn
2 Flermorfemiske tegn
Den språklige utnyttelsen av rommet foran kroppen, kaller vi for lokalisasjon. Rommet
foran kroppen kaller vi for «tegnrommet».
Utnyttelsen av tegnrommet gir hvert tegn innhold og mening. Når et tegn lokaliseres,
betyr det at tegnet endres ved at det får tilført betydninger. Vi kan si at det gis
tilleggsopplysninger til tegnet, og tegnet får sin plass i setningen og i hele teksten.
Utnyttelsen av tegnrommet gir helt spesielle språklige muligheter for tegnspråk, noe vi
ikke har i språk som baserer seg på lyd (talespråk).
Britta Hansen (1976) hevdet med rette at uten lokalisasjon er det ikke lenger tegnspråk.
Eller som Sigvald Skavlan (1875, s. 43) skrev om norsk tegnspråk:
Ved Localisationen stilles enhver af de Personer eller Gjenstande, hvorom
Talen dreier sig, paa sin bestemte Plads, hvilken han ikke uden tvingende
Grunde og uden at det udtrykkelig angives, under Begivenhedens Fremstilling
maa forlade. Har man engang under Gjengivelsen af Lignelsen om den forlorne
Søn stillet hans Hjem tilhøire, maa man lade ham vandre ud tilvenstre og nøie
passe paa, at han kommer tilbage fra Venstre til Høire, at Faderen gaar ham
imøde fra Høire til Venstre o.s.v. Enhver Synd mod Lokalisationen forvirrer det Hele.
I tegnspråk må vi bruke andre virkemidler. Første del av dette kapitlet beskriver
disse virkemidlene, og siste del beskriver litt elementær tegnspråkgrammatikk.
For ikke å skape forvirring har vi valgt å bruke betegnelsen setning kun på det som
vanligvis kalles en hel setning og atskilles av større skilletegn (punktum,
spørsmålstegn, utropstegn).
Ahlgren, I. (1980): Döva barn och döva vuxna. (Forskning om teckenspråk nr. VI). Institutionen för lingvistik, Stockholms universitet.
Ahlgren, I. (1980): Döva barns teckenspråk. (Forskning om teckenspråk nr. VII. Institutionen för lingvistik, Stockholms universitet.
Ahlgren, I. (1983): Tvåspråklig dövundervisning. I J.M. Tellevik, O-I. Schrøder & M. Vogt Svendsen (red.): Tegnspråk og undervisning av døve barn. Trondheim: Tapir.
Ahlgren, I. (1984): Persondeixis i svenska och i teckenspråk. Forskning om teckenspråk nr. XIV. Stockholms universitet, Institutionen för lingvistik.
Ahlgren, I. (1994): Sign language as the first language. I I. Ahlgren, K. & Hyltenstam (red.): Bilingualism in deaf education. International Studies on sign language and communication of the deaf vol. 27. Hamburg: Signum Verlag.
Ahlgren, I. (1994): Texttyper. Forelesningsnotater. Stockholms Universitet.
Andenæs, E. (1984): Flerspråklighet - handikap eller ressurs? I A. Hvenekilde & E. Ryen (red): Kan jeg få ordene dine, lærer? Oslo: Landslaget for Norskundervisning (LNU)/Cappelen.
Andenæs, E. (1984): Morsmål, mellomspråk - hvordan lærer vi nye språk? I A. Hvenekilde & E. Ryen (red): Kan jeg få ordene dine, lærer? (s. 63-85). Oslo: Landslaget for Norskundervisning (LNU)/Cappelen.
Andersson, Lennart (1990): Utbildning i Frankrike + Milano-kongressen. Universitetet i Göteborg.
Baker, C. (1977): Regulators and turn-taking in American Sign Language discourse. I L.A. Friedman (red.): On the Other Hand. New Perspectives on American Sign Language. New York: Academic Press, Inc.
Baker, C. & D. Cokely (1980): American Sign Language: A teacher’s resource text on grammar and culture. Silver Spring, Maryland: T.J.Publishers.
Battison, R. (1978): Lexical borrowing in American Sign Language. Silver Spring, Maryland: Linstok Press.
Bellugi, U. (1980): How Sign Express Complex Meanings. I C. Baker & R. Battison (red.): Sign Language and the Deaf Community. Silver Spring, MD: National Association of the Deaf.
Bergman, B. (1979): Dövas teckenspråk - en inledning. Forskning om teckenspråk nr III. Institutionen för lingvistik, Stockholms universitet.
Bergman, B. (1982): Teckenspråkstranskription. Forskning om teckenspråk nr. X. Institutionen för lingvistik, Stockholms universitet.
Bergman, B. (1983): Några satstyper i svenska teckenspråket. I J.M. Tellevik, O.I. Schrøder & M. Vogt-Svendsen (red.): Tegnspråk og undervisning av døve barn. Trondheim: Tapir.
Bergman, B. (1984): En jämförelse mellan några dynamiska och statiska satser i svenska och i teckenspråk. Forskning om teckenspråk nr. XIV. Institutionen för lingvistik, Stockholms universitet.
Bergman, B. (1994): Signed Languages. I I. Ahlgren & K. Hyltenstam (red.): Bilingualism in deaf education. International Studies on Sign Language and Communication of the Deaf vol. 27. Hamburg: Signum Verlag.
Bergman, B. (1995): Manuell och ickemanuell negation i svenska teckenspråket. Institutionen för lingvistik, Stockholms universitet.
Bergmann, Asger (1989): Hedder det GRØNLAND eller KALAALLIT NUNAAT? i B. Hansen (red.). Tegn på tegnsprog. Holdninger og kultur. København: KC.
Bergmann, Ritva, (1981): Tegnsprog som modersmål. Døve børns Sprog, Kultur og Identitet. Beretning 1979/80. København: Døves Center for Total Kommunikation.
Boyes-Braem, P. (1990): Acquisition of handshape in American Sign Language. A preliminary analysis. I V. Volterra. & C.J. Erting (red.): From Language Reseach Project in Hearing and Deaf Children. Berlin: Springer Verlag.
Boyes-Braem, P. (1990): Einführung in die Gebärdensprache und ihre Erforschung. Signum-Verlag, Zentrum für Deutsche Gebärdensprache und Kommunikation Gehörloser.
Brennan, M., M.Colville & L.Lawson (1984): Words in Hand (2. rev. utg.). Edinburgh BSL Research Project. Moray House College of Education, Edinburgh.
Deuchar, M. (1989): British Sign Language, London: Rontledge & Kegar.
Engberg-Pedersen,E., B.Hansen, R.K.Sørensen (1981): Lokalisation i Døves tegnsprog. Træk af dansk tegnsprogs grammatik. København: Arkona.
Engberg-Pedersen, E. (1991): Lærebog i tegnsprogs grammatik. København: Døves Center for Totalkommunikation.
Engberg-Pedersen, E. (1993): Space in Danish Sign Language. The Semantics and Morphosyntax of the Use of Space in a Visual Language. Dansk resymè av dr.-avhandlingen. Hamburg: Signum Verlag.
Eriksson, Per (1993): Dövas historia, Örebro: SIH Läromedel.
Freeman, D. R., C.F.Carlsen, R.J.Boese (1987): Døve børn. En vejledning för forældre og pædagoger. København: Hans Reitzels Forlag A/S.
Frishberg, N. (1975): Arbitrariness and iconicity: Historical change in American Sign Language. Language 51.
Greftegreff, I. (1991): Håndformer og håndformendringer i norsk tegnspråk. En innledende undersøkelse av foneminventaret. Hovedfagsoppgave, Lingvistisk institutt, Universitetet i Trondheim.
Grinna, Hoem, Sørensen, Winsvold (1993): Kvinnen i norsk døvehistorie. Bergen: Døves Forlag AS.
Groce, N. E. (1985): Everyone here spoke Sign Language. Cambridge, Mass. - London: Harvard University Press.
Grosjean, Fr. (1992): The Bilingual and the Bicultural Person in the Hearing and in the Deaf World. Sign Language Studies, Washington: Linstok Press.
Grønlie, S. M. (1995): Når noen ikke hører. Om ulike grupper av døve og tunghørte og deres betingelse for god identitetsutvikling og samfunnsintegrering. Bergen: Døves Forlag AS.
Handberg, T.B. (1993): Døve som en språklig minoritet, noen pedagogiske konsekvenser. Semesteroppgave i flerkulturell pedagogikk, Universitetet i Oslo.
Handberg, T.B. (1995): Mål om funksjonell tospråklighet for døve - et spesialpedagogisk anliggende? Norsk pedagogisk tidsskrift.
Hansen, B. (1979): Total kommunikation. Tanker om anvendelse af tegnsprog, tegndansk og talesprog. I B. Hansen (red.): Total kommunikation, døvhed, integration. Beretning 1978. København: Døves Center for Total Kommunikation.
Hansen, B. (1983): Tegnsprog er andet og mere end tegn. J. M. Tellevik, O-I. Schrøder & M. Vogt-Svendsen (red.): Tegnspråk og undervisning av døve barn. Trondheim: Tapir.
Haualand, H. (1993): Et tegn i tiden - om døv etnisitet. Semesteroppgave i sosialantropologi, Universitetet i Oslo.
Hedberg, T. (1989): Persontecken. Deras härkomst, bildningssätt och användning. Forskning om teckenspråk XVI. Stockholms universitet.
Hirsch, K.M. (1982): En observasjon av tegnspråket hos to fem-åringer. Hovedoppgave ved Statens Spesiallærerhøgskole. Vikhovtrykk.
Hirsch, K.M. (1986): En observasjon av tegnspråket hos to fem-åringer. P.E. Mjaavatn og L. Smith (red.): Barnespråk. Om normal og avvikende språkutvikling. Rapport nr. 8. NAVF’s senter for barneforskning. Universitetet i Trondheim.
Klima, E. & U.Bellugi (1979): The Signs of Language. Cambridge, Mass: Harvard University Press.
Liddell, S. K. (1985): Compound Formation Rules in American Sign Language. I W.C. Stokoe & V. Volterra (red.): SLR’83, jf. s. 187. Proceedings of the International Meeting on Sign Language Research. Silver Spring, MD: Linstok Press, Inc.
Lidell, Scott K. (1980): American Sign Language Syntax. Bloomington, Indiana: Dep. of Speech and Hearing Sciences, Indiana University.
Martinsen, Nordeng og von Tetzchner (1989): Tegnspråk - sosial betydning, utvikling og pedagogisk bruk. Oslo, Universitetsforlaget.
Nyberg, L.M. (1994): Turtaking i norsk tegnspråk. Semesteroppgave i grunnfag tegnspråk. Universitetet i Oslo.
Ohna, S. E. (1995): Å være døv i en hørende verden. Døves erfaringer belyst gjennom teori om kultur. Hovedfagsoppgave. Universitetet i Oslo.
Peterson, S. A. (1995): Utviklingen av tegnspråknorsk i Norge. Semesteroppgave i tegnspråk grunnfag. Universitetet i Oslo.
Pimiä, P. (1987): Semantic Features of Some Mouth Patterns in Finnish Sign Language. I S. Prillwitz & T. Vollhaber (red.): Current Trends in European Sign Language. Proceedings of the Third European Congress on Sign Language Research. Hamburg July 26-29 1989.
Schrøder, O-I. (1981): Historien om de døve. Det skjulte folket. Sosionomen, 26 (4).
Schrøder, O-I. (1983): Fonologien i norsk tegnspråk. I J. M. Tellevik, O.I. Schrøder & M. Vogt-Svendsen (red.): Tegnspråk og undervisning av døve barn. Trondheim: Tapir.
Schrøder, O-I. (1985): A problem in Phonological Description. I W.C. Stokoe & V. Volterra (red.): SLR 83: Proceedings of the III. International Symposium on Sign Language Research, Rome June 22-26 1993. Silver Spring, MD: Linstok Press, Inc.
Schrøder, O-I. (1986): Trekk fra tegnsprog hos en 3-åring. I P.E. Mjaavatn & L.Smith (red.): Barnespråk. Om normal og avvikende språkutvikling. Rapport nr.8. NAVF’s Senter for barneforskning, Universitetet i Trondheim.
Schrøder, O-I. (1991): Norsk for døve. Rapport for nordisk utdanningssymposium. Hørselshemmedes Landsforbund.
Schrøder, O-I. (1993): Introduction to the History of Norwegian Sign Language. I R.Fisher & H.Lane: Looking back. A Reader of the History of the Deaf Communities and their Sign Language. Hamburg: Signum Verlag.
Schrøder, O-I. (1993): Tallsystemene i NTS. Forelesningsnotat. Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.
Schrøder, O-I. (1993): Håndalfabetene. Forelesningsnotat. Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.
Simonsen, H. G., R.T. Endresen & E. Hovdhaugen (red.) (1988): Språkvitenskap. Elementær innføring. Oslo: Universitetsforlaget.
Skavlan, S. (1875): Tegnsproget. Throndhjems Døvstumme-Institut. Program, utgivet i Anledning af Institutets 50-aarige Bestaaen. Throndheim, Lie & Sundts Bogtrykkeri.
Skjølberg, Trygve (1989): Andreas Christian Møller. Døvstummeinstitutet i Trondheim og den første tiden i norsk døveundervisning. Bergen: Døves Forlag AS.
Skjølberg, Trygve (1992): Trondheim off. skole for døve 1825-1986. Bergen: Døves Forlag AS.
Skutnabb-Kangas, T. (1981): Tvåspråklighet. Lund: Liber Læromedel.
Slowikowska, B. (1995): Leddstilling i polsk tegnspråk. Semesteroppgave, tegnspråk grunnfag. Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo.
Stokoe, W., D. Casterline & C. Croneberg (1965): Dictionary of American Sign Language on linguistic prinsiples. Washington D.C.: Gallaudet College Press.
Stokoe, W. (1990): An Historical Perspective on Sign Language Research. Ceil Lucas: Sign Language Research. Theoretical Issues. Washington DC: Gallaudet University Press.
Supalla, T. & E. Nevport (1978): How Many Seats in a Chair? The derivation of nouns and verbs in American Sign Language. I P. Siple (red.): Understanding Language Through Sign language research New York: Academic Press.
Supalla, T., m.fl.: Report on the Status of Sign Language. World Federation of the Deaf, Helsinki 1993.
Toft, S. (1985): Taltegn. I B. Hansen (red.): Tegnsprogforskning og tegnsprogbruk. København: Døves Center for Total Kommunikation.
Vogt-Svendsen, M. (1981): Undersøkelser av tegnspråk: Del I, II og III. Sammendrag. Spesialpedagogiske sammendrag nr. IV. Hosle: Statens Spesiallærerhøgskole.
Vogt-Svendsen, M. (1981): Undersøkelse av tegnspråk, del II, Tegn med fast oral komponent. Hovedoppgave. Hosle: Statens Spesiallærerhøgskole.
Vogt-Svendsen, M. (1983): Positions and movements of the mouth in Norwegian sign language (NSL). I J. Kyle & B. Woll (red.): Language in Sign An International Perspective on Sign Language. London: Croom Helm.
Vogt-Svendsen, M. (1983): Norske døves tegnspråk - noen pedagogiske og språkvitenskapelige aspekter. Trondheim: Tapir.
Vogt-Svendsen, M. (1984): Word-pictures in Norwegian sign language (NSL) University of Trondheim Working Papers in Linguistics 2. Lingvistisk Institutt, Universitetet i Trondheim.
Vogt-Svendsen, M. (1987): Døves tospråklighet og tospråklig undervisning av døve. (Spesialpedagogisk artikkelserie nr. 1.) Hosle: Statens Spesiallærerhøgskole.
Vogt-Svendsen, M. (1987): Tegnspråk og norsk og blandingsformer av de to språkene. (Spesialpedagogisk artikkelserie nr. 2). Hosle: Statens Spesiallærerhøgskole.
Vogt-Svendsen, M. (1990): Eye gaze in Norwegian sign language interrogatives. I W.H. Edmondson & F. Karlsson (red.): SLR’87: Papers from The Fourth International Symposium on Sign Language Research, Lappeenranta, Finland July 15-19, 1987. Hamburg: Signum-Press.
Vogt-Svendsen, M. (1990): Appendiks til Interrogative strukturer i norsk tegnspråk. En analyse av nonmanuelle komponenter i 86 spørsmål. Upublisert avhandling for graden doctor artium, Det historisk-filosofiske fakultet, Den allmennvitenskapelige høgskolen, Universitetet i Trondheim.
Vogt-Svendsen, M. (1990): Interrogative strukturer i norsk tegnspråk. En analyse av nonmanuelle komponenter i 86 spørsmål. Upublisert avhandling for graden doctor artium, Det historisk-filosofiske fakultet, Den allmennvitenskapelige høgskolen, Universitetet i Trondheim.
Volterra, V. & C. Erting (red.) (1990): From Gesture to Language in Hearing and Deaf Children. Berlin - New York: Springer Verlag.
Wallin, L. (1982): Sammansatta tecken i svenska teckenspråket. Forskning om teckenspråk nr. VIII. Institutionen för lingvistik, Stockholms universitet.
Wallin, L. (1987): Döva og tospråkheten. Brosjyre. Stockholm: Sveriges dövas riksförbund.
Wallin, L. (1990): Polymorphemic Predicates in Swedish Sign Language. I C. Lucas (red.): Sign Language Research. Theoretical Issues. Washington, DC: Gallaudet University Press.
Wallin, L. (1994): Polysyntestiska tecken i svenska teckenspråket, Institutionen för lingvistik, Avdelningen för teckenspråk, Stockholms Universitet.
Øhre, B. (1987): Tegnspråkutviklingen hos et døvt barn i siste halvdel av annet leveår. En studie av en døv jente med døve foreldre. Hovedoppgave.
Boken er på 192 sider. Vi forteller her hva man kan lese om i boken,
som ble utgitt i 1996. Kanskje verdens første - og eneste - bok som bedre
enn noe annet beskriver tegnspråket?
DEL 1: SPRÅK OG HISTORIE
Språkvariasjoner
Tegn som viser handlingsretning
Her følger noen innledende avsnitt til hver av de nye
kapitlene (tilsammen ca 5% av hele bokens innhold) som vi har fått tillatelse av forfatterne
til å sitere her. Boken er forøvrig rik på tegn-illustrasjoner og mange videoklipp.
For å få full nytte av "Se mitt Språk" anbefales det
å kjøpe boken, og den tilhørende videoen "Husker du", som kan bestilles hos Designtrykkeriet AS, Postboks 3171 Årstad,
5829 Bergen. Boken koster kr 250.
Tegnspråk og døves kultur
I denne boken brukes begrepet «døv» om tegnspråklige personer som har tilegnet seg
tegnspråk naturlig i et sosialt miljø med andre tegnspråkbrukere. Døve lærer ikke
ord naturlig gjennom lyd, og kan ikke uten videre ta del i kommunikasjon og innhente
informasjon via lyd og hørsel.
Kommunikasjon er en sosial aktivitet, og gjennom denne forholder vi oss til hverandre.
Felles språk skaper identitet og felles tilhørighet.
Døve barn og språk
De aller fleste døve barn har hørende foreldre. Foreldrene må lære seg tegnspråk etter at
hørselstapet er konstatert, og lærer det ofte samtidig som barnet tilegner seg det. Mange
foreldre opplever at de kommer til kort i forhold til barnets språkutvikling.
Kommunikasjon uten tegnspråk
Når vi treffer mennesker som har et annet språk enn oss selv, bruker vi alltid litt tid på å finne en måte å snakke sammen på. Vi prøver oss kanskje på engelsk, tysk eller et annet språk. Vi bruker gester, konkrete gjenstander og peking slik at vi skal forstå hverandre. En samtale basert på en slik kommunikasjonsmåte vil imidlertid ha sine begrensinger.
Generell tegnspråkbruk
Når vi «lytter» til hva som blir sagt i tegnspråk, kaller vi det «å avlese tegnspråk».
For å forstå tegnspråk må vi se på ansiktet til den som bruker tegn. Det er en vanlig
feil at personer som lærer tegnspråk, begynner å se på hendene. For å forstå tegnspråk
må du altså se på ansiktet - med sidesynet ser vi samtidig hva hendene gjør. Tegnspråk
kan selvfølgelig godt avleses fra siden!
Tegnene i setningssammenheng
I alle talespråk er ord satt sammen av språklyder. I skriftspråk kan bokstavene ha
forskjellig uttale, og hvordan de uttales når de settes sammen til et ord, blir ofte
påvirket av bokstavene før og etter i samme ord og i samme setning. Hvordan vi nordmenn
uttaler enkeltordene er individuelt, og det henger sammen med måten vi snakker på og
dialekten vi har. Ordet «ordentlig» vil på noen norske dialekter uttales «årntli» eller
«ånkli». Setningen «Jeg orker ikke være med» kan uttales «Jei årkernte værra med» eller
«Eg årker ikkje vere med».
1 Tegnenes opprinnelse
Tegnspråk er et visuelt språk, og det er det visuelle som ligger til grunn for hvordan språket
er bygd opp. Sammenligner vi med språk basert på produksjon av lyd, vil vi se at ordene
i talespråk og tegnene i tegnspråk har helt forskjellig opprinnelse. Når vi ser på
opprinnelsen til et tegn, ser vi også hva som ligger til grunn når det dannes tegn
for et begrep.
2 Tegnenes oppbygning
Et tegn består av to hoveddeler:
- Ansiktet og hodet/kroppen
- Hendene3 Tegndanning
Tegnene kan deles inn i to hovedgrupper:
Disse tegnene består av bare ett morfem. Et morfem er en enhet som har bare én betydning.
Disse tegnene består av flere enn ett morfem. De enkelte delene i tegnet tilfører
tegnet forskjellige betydninger. Vi må se på betydningen av de enkelte delene
for å forstå hva tegnet betyr.4 Tegnendringer
Tegnenes betydning forandres ved å endre tegnets bevegelse og/eller de ikke-manuelle
delene av tegnet. Dette gjelder for både ettmorfemiske og flermorfemiske tegn.
Endringer av tegnets betydning i tegnspråk kalles også for modifiseringer.
5 Lokalisasjon
I forrige kapittel så vi på endringer av tegnenes betydning. Slike endringer kalles også
modifiseringer, og det finnes flere former for dem. I dette kapittelet skal vi se på en
type modifiseringer som kalles lokalisasjon.
6 Tid
På norsk blir tid markert ved bøyning av verbet og ved bruk av tidsord.
I tegnspråk uttrykker vi tid ikke ved verbbøyning, men på andre måter som
vi skal se på i dette kapitlet.
7 Setningslære
En påstand vil uttrykkes på andre måter enn et spørsmål både i norsk og på tegnspråk.
Når noen prater på talespråk, vil vi kunne skille de ulike setningstypene fra hverandre
gjennom stemmestyrke, toneleie og ordenes rekkefølge. Stemmestyrke og toneleie sammen
med pauser gir også viktig informasjon om hvilke ord som hører til hvilke deler av en
hel setning, når en setning begynner og når den slutter, og hvor det er skille mellom
avsnitt i det vi forteller om.
Litteraturhenvisninger