Klipp fra boken

"Norske døves tegnspråk
- noen pedagogiske og språkvitenskapelige aspekter"

Forfatter: Marit Vogt-Svendsen

Noen sitater vedr. tegnspråk:

Eieren av denne hjemmesiden har her sitert fra boken "Norske døves tegnspråk - noen pedagogiske og språkvitenskapelige aspekter", utgitt første gang i 1983 av Marit Vogt-Svendsen - etter tillatelse fra forfatteren (forøvrig datter av døveprest Conrad Vogt-Svendsen, som bl.a. konfirmerte denne hjemmeside-eieren, i 1969):

Side 10: "En av de vanskeligste og kanskje mest lærerike språksituasjoner jeg har vært i, er nettopp denne tiden i døveskolen hvor jeg for første gang skulle forsøke å tilpasse tegnspråket til talespråket etter prinsippet ett tegn - ett ord. Det fungerte rett og slett ikke! Tegnene kom i en annen rekkefølge enn ordene. Av og til brukte jeg flere tegn enn ord, andre ganger flere ord enn tegn for å uttrykke det samme. Andre ganger følte jeg meg tvunget til å kutte ut det norske ordet for å få uttrykt tegnet; tegnet syntes å være avhengig av en spesiell munnstilling og ble uforståelig om jeg isteden hadde et norsk ord på munnen. Talespråket, som tegnspråket, skiftet karakter. Barna forstod meg ikke så godt som tidligere. Misforståelsene var mange.

Selvfølgelig gikk kommunikasjonsformen bedre etter hvert som jeg fikk mer øvelse i å tilpasse tegnene til talen. Men naturlig og behagelig form ble det ikke. Det var som å snakke to språk samtidig, noe som syntes å gå på bekostning av dem begge, og kommunikasjonsformen opplevdes ikke tilfredsstillende for verken elevene eller meg. Etter hvert valgte vi i stadig flere situasjoner 'å gå veien om' tegnspråket, for på den måten å forstå hverandre."

Side 19: "Jeg mener med dette å si at tegnspråknorsk i sin rene form er et kommunikaqsjonssystem som har sine begrensninger. Det ivaretar ikke tegnspråkets tegnforråd og grammatikk og kan vanskelig innbefatte alle talespråkets karakteristika. Videre har døve barn ikke nødvendigvis det kunnskapsnivå i tale-/skriftspråket som tegnspråknorsk krever. Sansynligheten for at elefvene går glipp av viktig informasjon og vesentlige detaljer er derfor stor.

Mangelfull forståelse og misforståelser hører da også fortsatt til døveundervisningens hverdag, noe som selvfølgelig kan ha vidtrekkende konsekvenser for den totale undevisningssituasjonen. Om enn i adskillig mindre grad enn tidligere synes døve barn fremdeles å måtte konsentrere seg mer om språkformen kunnskapen overleveres i, enn om selve kunnskapen som læreren ønsker å formidle (se Ozolins 1980 om egenerfaring fra slik undervisning), hvilket vel ikke er i overensstemmelse med skolens formålsparagraf."

Side 20: "’Barnet begynner å få språk’ - ‘Barnet har dårlig språk’ - er vanlig uttrykk. Vi finner det brukt om døve barn som ikke kan eller forstår tale-/skriftspråket, men som ofte faktisk har tegnspråk. Vi ser også at vårt muntlige ordvalg gjenspeiler holdninger om at tegnspråk ikke er fullverdig språk."

Side 21: "Vi har brukt lang tid på å forklare et begrep og eksemplifisert talespråksymbolet for begrepet. Endelig er det en elev som ikke bare synes å ha forstått, men også gjenkjent begrepet. Eleven snur seg til de andre i klassen og hjelper læreren ved å oversette talespråksymbolet (eller ordet) til tegn.
Tiden eleven bruker på å oversette er selvfølgelig minimal i forhold til den tid læreren trengte for å forklare begrepet på talespråkets premisser gjennom tegnspråknorsken. Jeg tør påstå at elever med et visst kunnskapsnivå i tale-/skriftspråket er en nødvendig støtte for døvelæreren.
Det er nærliggende å tenke seg at vårt undervisningstilbud i dag basert på talespråkets premisser, egentlig undervurderer barnas språklige nivå og derfor ikke er adekvat undervisning."

Tilbake