Debatt

Velg bakgrunnsfarge:

TALESPRÅKLIGE DØVESKOLE?
Debatt på nett, startet av Lisa Lind februar 2001 (avsluttet mai 2001)

Disse har kommentert saken (23 personer):

[Nora Edwardsen Mosand] [Gry Kåsa] [Karl Fr. Robertsen]
[Siw Fosshaug] [Tore Sande] [Odd-Inge Schrøder]
[Hilde Haualand] [Paal R. Peterson] [Helle Hammerlund]
[Solveig Uteng] [Asbjørn Midtskogen] [Hanne Enerhaugen]
[Rolf Piene Halvorsen] [Eline Bruland] [Sonja Myhre Holten]
[Bjørn Solberg] [Øyvind Madsen] [Ragna Huse]
[Daniela Roos] [Camilla Rae Høiberg] [Thorbjørn J. Sander]
[Signe Bekkvik] [Rune Anda] [Jenny Stensby]

Relevante saker
Debatten har sitt utgangspunkt fra den korte informasjonen som var å lese på [tekst-tv] 17. februar 2001. Selv om tekst-tv redaksjonens konklusjon av Ona Bø Wies artikkel i bladet "Din Hørsel" kanskje ikke rettferdiggjorde helheten av Wies artikkel, så var denne informasjon til offentligheten nok til å medføre sterke reaksjoner hos mange. Man er opptatt av det døve barnet - også CI-barnets - ve og vel, og ikke hva "systemet" synes er best for barnet.
Det har gjennom årene vært en rekke hørende presoner som har uttalt på en slik måte at det fremmet reaksjoner i store kretser av døvemiljøet. Meldingen på tekst-tv var kanskje "dråpen" som rant over (slik det mange ganger har gjort før, i andre identiske saker). Her ble det Ona Bø Wie som fikk unngjelde, men reaksjonene er nok like mye rettet mot andre som er av den oppfatning at ved anvendelse av tegnspråk, vil barnets taletrening være bortkastet.
OBS! Her er det ikke snakk om for eller imot CI, men sterke anbefalinger for at barnet må få lov til å kommunisere på tegnspråk.

Jeg må si TUSEN TUSEN takk for at dere var med på debatten!! Etter min erfaring har det vært en inspirasjon lesestoff for mange!!! Så debatten hjelper godt ved å fremlyse hva vi bekymrer for våre fremtid om døve barn/ungdommer/voksne.
PS! PS!PS!
Til slutt vil jeg si: uten Rune Andas hjelp, hadde det ikke blitt en sååå fin hjemmeside debatten. Jeg har ikke laget dem, det er Rune Anda. Derfor sier jeg klapp klapp klapp og takk for hjelpen!!!!!!!
Vennlig hilsen fra
Lisa Lind
"Vi har ansvar å passe på døve barn/ungdommer skal få ett rikt stimulert liv gjennom tospråklig, altså Tegnspråk og skriflig/leslig Norsk som 'grunnmur' "

Fra Lisa Lind: Kommentarer angående OnaBø Wie
Date:
Thu, 1 Mar 2001 11:36:50 +0100
.
Heisan alle sammen!
Nå har jeg samlet alle kommentarer som siden 20. mars er kommet fra flere via e-post.
Hilsen Lisa Lind
e-post: iltorse@frisurf.no
.
_____________

Første brev fra Lisa Lind:

Hallo alle sammen!!!
Jeg så noe fra teksttv sist lørdag 17. feb. 2001. Jeg syntes det var ikke hyggelig nyhet!
Jeg vil gjerne høre din mening:
HVA ER DITT SYNSPUNKT OG HVA SKAL VI GJØRE?
Når jeg har fått deres kommentarer, samler jeg alle slik at jeg sender denne informasjon til dere. Så dere får se hva andre synes og hva som bør gjøres.
Spre denne meldingen videre til andre!!!!
Hilsen Lisa Lind

.

Fra Tekst-TV 17. februar 2001:

Talespråkelige døveskole

En bør vurdere om tegnspråk er den beste undervisningsformen for døve barn sier Ona Bø Wie til bladet din hørsel.
I Norge er det i dag ca 90 barn med CI. Wie mener at målet språklig sett for disse barna bør være en optimal utvikling av et funksjonelt talespråk, gjerne ved at en nytter tegn som støtte til talen. Ona Bø Wie er stipendiat ved UiO, avd for spesialpedagogikk.

.

E-mail fra Ona Bø Wie 01.04.2001, med tanke på debatt på denne siden:

Takk for interessen du viser for artikkel i Din hørsel vedrørende CI. Debatten rundt CI er forståelig - det er for mange et vanskelig tema, som bringer med seg mange spørsmål. Jeg synes det er positivt at emnet blir tatt opp og diskutert - og jeg setter pris på at du har skrevet av artikkelen - som du er fri til å gjengi den slik den står i bladet "Din hørsel" - men da under forutsetning at den blir gjengitt korrekt. Jeg vil understreke at jeg ikke står inne for inholdet i de setningene som skulle presentere artikkelen på tekst-tv. En slik fortolkning av inholdet mener jeg den journalisten som refererte artikkelen får bære ansvar for.

Hele artikkelen til Ona Bø Wies finner du her

.

Ifølge Lisa Lind, i mail av 21. mars 2001, har Ona Bø Wie lest kommentarene fra denne debatten.

.

Nora Edwardsen Mosand

Hvilke grunnlag har Ona Bø Wie for å kunne komme med slike bombastiske råd/oppfordringer vedr. talespråklig døveskole?
Det holder IKKE med bare prosjektundersøkelser/kartleggingsundersøkelser/ hovedfagoppgaveundersøkelser m.v....
Jeg går utfra at Ona Bø Wie ikke har tatt i betraktning voksne døve (og andre hørselshemmede)'s erfaringer på hvorfor de har tegnspråk som sitt primære språk, til tross for at svært mange av dem har brukbare/gode talespråkferdigheter.
Nei, livet med sin totale mangfold (på både godt og vondt) fordrer langt mer av hvert enkelt menneske enn hva et ensidig talespråkopplæring, ev. med tegn til støtte, vil kunne gi barnet som basis for at dette barnet skal kunne hevde seg og leve et fullstendig fullverdig liv!
Min personlige erfaring og fra mitt arbeid som sosialkonsulent i snart 30 år, er at hvert enkelt barn, uansett om det er født døv, blitt døv, er tunghørt, er CI-operert, bruker høreapparat etc, først og fremst trenger et 100% pålitelig kommunikasjonsmiddel som grunnlag for å oppnå tilfredsstillende utvikling emosjenelt, kognitivt og personlighetsmessig (få et trygt og positivt selvbilde og lyst til å utvikle seg videre). Det er nemlig ikke bare på talespråk-område barnet skal utvikles. Dessuten; uansett om barnet er CI-operert, har høreapparat og/eller har hørselsrest, vil dette barnet likevel ikke kunne oppnå like flytende og pålitelig talespråk og lytteforhold til bruk i alle livets situasjoner som en normalthørende kan!
TEGNSPRÅK er det mest pålitelige kommunikasjonsmiddel for hørselshemmede barn som har tilnærmet normalt syn. Når dette grunnlaget er lagt, vil barnet i neste omgang (straks) kunne tilegne seg andre ferdigheter, slik som f.eks. å lære seg norsk lesning, skriving og norsk tale.

LA OSS GI ETHVERT HØRSELSHEMMET BARN DET BESTE SOM FINNES:

TEGNSPRÅK !!

Da er også grunnlaget lagt for muligheten til utvikling av to-språklighet og dessuten en god, aksepterende bikulturell oppvekst hos barnet.
Med vennlig hilsen
Nora Edwardsen Mosand
e-post: nemosand@online.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Gry Kåsa

Hei!
Jeg reagerte på samme måte - visste ikke helt hvordan jeg skulle få sagt det. Men Nora Edvardsen har skrevet dette ned - og jeg er VELDIG ENIG med henne, hun vet å få sagt det i riktig sammenheng.
Fyren vet ikke hva han snakker om.......
Hilsen Gry Kåsa
e-post: moriggi@online.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Karl Fr. Robertsen

Hei alle andre!
Det er flott at de andre har reagerer om talespråket i døveskolen.
Jeg er veldig enig med Nora og de andre.
Min mening, når det gjelder språk.
Språk er redskap for å kommunisere. Vi må snakke samme språk for å forstå hverandre. (Eks.: døve bruker tegnspråk sammen mens hørende bruker talespråk).
Språk og tanker henger nært sammen. Bare mennesker kan lære seg språk.
Det finnes hos mennesker er kommunikasjon innen en kultur. To som kjenner hverandre godt (samme tanke modell).
Stå på tegnspråk!!!
Hilsen Karl Fr. Robertsen
e-post: karlfred56@yahoo.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Siv Fosshaug

Hei på dere alle sammen i vinter Norge.
Jeg sitter her i Zürich og rister oppgitt på hodet over at en stipendiat (som sannsynligvis ikke kan tegnspråk og ikke kjenner til døves særegne kultur) kan gå ut med slike uttalelser. For det første må jeg si at det var en kjempe fin ide av deg Lisa og sette i gang en slik cyberspacediskusjon. Jeg har fulgt med på diskusjonene og jeg må si meg VELDIG enig med svarene til Nora, Sonja, Hilde, Unni og Karl R.
Her i Zürich besøker jeg døveskolen en dag i uka for å lære meg sveitsisk-tysk tegnspråk, og den døveskolen er den ENESTE døveskolen i HELE Sveits som tillater de døve elevene og lærerne til å bruke tegnspråk i undervisningen. Mange døve her i Sveits (i den tyske delen) er fortvila over at det er forbudt å bruke tegnspråk i undervisningen på de andre døveskolene, og de døve elevene sliter både med tysk tale og tysk skriftlig, og konsekvensene blir at de sliter også faglig. De skjønner ikke bæret av hva lærerne sier. Så derfor har døve et kjempe stort behov for å få undervisningen på sitt førstespråk og naturlige språk. På den måten vil de oppfatte ting fortere og kan diskutere og uttrykke seg på en naturlig måte, nemlig på tegnspråk. Derfor undrer jeg veldig på om vi i Norge, som har egne fagplaner i tegnspråk og norsk for døve, skal gå bakover i tiden ved å bruke talespråket i undervisningen! Vi burde være et kjempe forbilde for mange, mange land i verden, hvor undervisningen fortsatt er basert på talespråket. Kan ikke hørende for en gang skyld lytte til døve og bruke oss som rådgivere. Det er døve selv som vet best hvordan det er å være døv og hvilken kommunikasjon som er den beste. Et annet stort problem her i Sveits er at veldig mange døve barn er CI-opererte og blir integrert i de såkalte normalskolene. De har ikke tilgang til tegnspråklig miljø, og dessverre er det første gang i historien at INGEN nye døve elever skal begynne i 1.klasse på døveskolen i Zürich til høsten. Dette er skremmende å tenke på, de ikke får utviklet sitt naturlige språk.
Vennlig hilsen Siv Fosshaug
e-post: sfosshaug@yahoo.com
[Tilbake til toppen]
.
_

Odd-Inge Schrøder

Subject: Ny-oralisme Date: 22. februar 2001 21:38
Hei alle sammen fra Odd-Inge Schrøder:
Hva skjer på ISP, spør Hilde Haualand. Der er det to adskilte verdner: den ene er sprogenes verden og den andre er reparatørenes verden. Sektor for tegnsprogrelaterte studier (tegnsprog, tolk og audiopedagogikk) er nå under omorganisering for å si det pent.
Ona Bø Wie er utdannet audiopedagog med hovedfagsoppgave om monoaurale døve (dvs døv på det ene øret, men hørende på det andre). Hun er altså en DAME, oppkalt efter Charlie Chaplins kone Oona. Hennes utsagn er hentet fra en to siders artikkel i bladet Din hørsel, som ellers ifjor greide å servere den ville påstanden at CI gir deg hørselen tilbake! Full hørsel!
Som mange av dere alle sikkert har opplevd på kroppen, slutter audiopedagogenes kjennskap til døve når elevene slutter skolen. Alt som skjer utenfor skolen, er ukjent land for dem. Det er derfor de klarer å komme med påstander, for de vet ikke hvordan døve har det, og fordi de ingen kontakt har med dem.
Her er mer private bemerkninger som jeg kommer med for å belyse hvordan situasjonen er på ISP. Lisa må snakke nærmere med meg før hun/vi går ut med kritiske merknader, for som Unn Johannessen sa: Det er viktig at vi argumenterer saklig!!!
Jeg har sagt til Ona Bø Wie at all praten om CI er forbløffende lik praten om høreapparater på 50-tallet. Hun var bare en gang på møtet i sektor for tegnsprogrelaterte studier. Vi går visst inn i en ny fase der elevene skal plages med orale metoder. Erna Horn fra klinisk spesialpedagogisk avdeling (det heter virkelig det) sa at oralisme er noe som skjedde for lenge siden. Mitt svar: Vi som opplevde den, ble merket for resten av livet!
Jeg synes det er alvorlig at universitetslærere for audiopedagoger ikke har nok innsyn i hva tosproglighet er for noe, og at to- eller flersproglighet faktisk er den vanlige tilstanden verden over. L-97 med læreplaner for tegnsprog og norsk for døve eksisterer ikke for mange av dem. De er bekymret over at stakkars døve barn får to sprog: norsk og tegnsprog med forskjellige syntakser! Sannheten er vel at vedkommende selv makter ikke å lære flere sprog. Barn kan!
Og nå kommer ny-oralismen igjen i innlegget til Ona Bø Wie. Det er en grusom tid mange døve barn vil gå til. Nyoralistene tråkker og trakker ned på oss voksne døve. Omkring 1880 sendte tyske voksne døve protest til keiseren for de ønsket tegnsprog inn i skolen. Svaret var at døvelærere MED utdannelse visste bedre enn funksjonshemmede ooooopps døve.
Idag vet nyoralister bedre enn voksne døve SELV MED utdannelse. For vi er jo bare, bare, bare døve. Og vi ser det verden over - døve inn i normalskolen for å bli normalisert med 1/6, 1/3 eller 1/2 hørsel.
Ellers slutter jeg meg til kommentarene fra Lisa, Nora, Gry, Hege, Unn, Karl og Siv.
mvh
Odd-Inge
e-post: o.i.schroder@isp.uio.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Hilde Haualand

Flott at det kommer reaksjoner på visvaset fra Ona Bø Wie, men jeg håper at kommentarene også blir sendt ISP? Vi er jo alle ganske så enige om at tegnspråk er tingen, men det hjelper jo ikke mye hvis vi bare diskuterer dette med hverandre. Jeg slutter meg til alle som har skrevet innlegg, og håper at Lisa/avsender passer på å sende cc: til ISP (ekspedisjonen@isp.uio.no) eller til og med direkte til fyren selv (o.b.wie@isp.uio.no - adresse funnet på internett...)
Hilde
e-post: hilde@haualand.com
[Tilbake til toppen]
.
_

Paal R. Peterson

NDF har nettopp vedtatt en ny policy om døve ci-opererte barn. Noe av det viktigste som slås fast der, er retten til opplæring og undervisning på tegnspråk - selv om man er ci-operert. Den er trykket opp i flere eksemplarer, og vil snart bli bedre kjent. Jeg tror vil fungere som et godt utgangspunkt når man skal argumentere mot de meninger som Bø Wie presenterer.
Bare til informasjon - beste hilsen fra Paal
e-post: paalrp@hotmail.com
[Tilbake til toppen]
.
_

Helle Hammerlund

Jeg reagerte sterkt med både vantro og sjokk da jeg fikk se nyheten på Tekst-TV. Har Ona virkelig arbeidet med hørselshemmede ?? Det tror jeg neppe, i hvertfall ikke med døve barn. Det var flott at Lisa tok dette opp - så vi får sagt hva vi mener. Det er viktig at vi kommer med riktige og saklige argumenter basert på våre egne erfaringer.
Mvh Helle Hammerlund
e-post: helle.hammerlund@dnb.no

[Tilbake til toppen]
.
_

Solveig Uteng

Hei Lisa!
Jeg leste innlegget på teksttv.
Selvsagt har det kommet noen tanker rundt dette. Hvis jeg var deg hadde jeg tatt kontakt med Ona B. Wie og bedt ham forklare nærmere detaljene og hans tanker om dette. Og også ha spurt ham om hans bakgrunn og kunnskaper om døve og tegnspråk.
Selv om barna blir CI operert er de uansett avhengig av tegnspråk. Hvis det skulle bli opprettet en gruppe/klasse med CI opererte barn som bare får talespråk undervisning (med støtte til tale), hva med de andre døve barna? Og de barna som ikke kan få CI. Hva med dem? Faller de ut av systemet?, får de ikke likeverdig fullt tilbud som CI opererte? Skal De prioritere CI-barna? Alle barn har krav på likeverdig tilbud uansett handikap og rase.
Hvis CI-opererte skal få spesialundervisning skal de plasseres et annet sted og ikke på døveskolen, heller ikke i en klasse med døve barn.
Min mening er at døvelærere, Norges Døveforbund og døveforeldre har en del av ansvaret for å passe på at både CI- og ikke CI-opererte barn får like mye undervisning. La døvelærere protestere hvis de får oppgaver fra skolen/myndigheter om å legge til en spesiell opplegg til CI-barn. Døvelærere må melde ifra til døve foreldre og andre hørende foreldre med døve barn som ikke er CI-operert hvordan undervisningen er og hvilke tilbud de får. For barna selv er uskyldige og ikke forstår hva som foregår på skolen. Og vi foreldre får jo ikke vite gjennom barnet hvordan undervisningen er. Og vi får heller ikke sett hvordan en klasse fungerer i det hverdaglige.
La Norges Døveforbund, døvelærere, døveforeldre osv samarbeide om dette. Hvis de vil ta vare på døvskolene og tegnspråk så KJEMP!!!!!!
Og tilslutt er jeg enig med Nora E. Mosand
Mvh Solveig Uteng
e-post: solut@c2i.net
[Tilbake til toppen]
.
_
Date: 23. februar 2001 00:37
Hei.
For det første vil jeg si at Ona B. Wie ikke er en mann men en kvinne! Jeg har nå skaffet artikkelen til Ona B. Wie. Det holder ikke å bare lese sitatet som vist på tekstvt. Det står mer i artikkelen i Din Hørsel om Ona B. Wie sin utalelse. Anbefaler dere alle sammen å lese hele artikkelen hennes!
Mvh Solveig Uteng
[Tilbake til toppen]
.
_

Asbjørn Midtskogen

Hei!
Etter å ha undret over Onas vurdering om det talespråklige, så får jeg henge meg etter det alle har skrevet inn.
For det første er det av min plikt, å være "en voktende hund" (med min døve stemme selvsagt) overfor Ona. For det andre sitter jeg her med mine egne erfaringer fra barndommen, som gjør at jeg skriver her. For det tredje: Hvem kan gå frem og vurdere døve barns sitt beste med sine uvitenheter?
I de siste år har det alltid kommet en ny person, som uttaler seg med masser av uvitenhet. Og det vil stadig komme noen nye, så hva må man gjøre for å få dem oppmerskomme på oss døve barn. Har vanskelig å få forstå, at døve barn i år 2000 skal fortsatt oppleve noe slikt. Henger det sammenhengen med å være det perfekte mennesket, mener fagfolket at døve barn er noe handikappede. Er døve barn virkelig så vanskelige? Er døve barn virkelig kostbare for samfunnet? Eller så får jeg sitere det Per Mehlum sa en gang i Tegnsatt for en del¨år siden; Dette henger med at samfunnet har lagt opp til, at samfunnet skal baseres på det teknologiske!
Etter å ha strevet med taletrening, oppfattelsestrening, sangtimer og annet uhorvelige ting, sitter jeg igjen med brukbar stemme. Jeg kan bruke min egen stemme blant folk når jeg kan....det vil si, at jeg ikke alltid behersker å bruke stemme. Da burde jeg egentlig ha vært stolt av det...men saken er absolutt nei! Sitter her med sterke minner fra barndommen, at etter 6-8000 timer med slike trening har gitt meg det resultatet jeg sitter igjen med. Da er det ikke så rart jeg ikke har noen stolthet av det. Begynte faktisk å bruke tegnspråk da jeg var 16 år, så det språket har dekket mine sosiale behov for sosiale treff noe jeg ikke kunne tidligere.
Ettersom jeg selv er utdannet førskolelærer ved Bergen Lærerhøysskolen, så er det sånn at jeg føler meg oppgitt over å se døve barn er som de er. Skal nemlig hoppe av den yrkesretningen, for å finne meg noe annet å jobbe med. Årsaken er, at døve barn er som de tidligere døve barn forblir det mekaniske barn uansett om de har Ci eller ei. Eller man kan kalle dem for mappebarn, jeg selv følte meg som et mekanisk barn etter lærernes prinsipper.
Jeg hadde håpet vi var kommet mye lengre på den banen med å satse på det døvkulturelle innen for døveskolene og barnehagene, men akk o ve, vi er fortsatt i den samme banen som tidligere. Det vil si at et døvt barn enda ikke har fått det fulle meneskeheten i seg med full av det medisinske ord og handlinger ifra legene, de nysgjerrigeperene med uvitenheter og de andre som tror på det orale-metoden. Det gjelder også for de ansatte, foresatte som har vanskelig for å se et døvt barn som et fullverdig menneske.
MEN uansett du, Lisa, send det og de andre videre. Hadde ikke du fulgt med, så hadde ikke jeg fått se det i Tekst-TV!!!!
Hilsen, Asbjørn Midtskogen, førskolelærer.
e-post: e-post: as-midts@online.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Asbjørn Midtskogen - 2

Hei!
Nå for tiden foregår det skumle hensikter i Norge og eller i Europa...virker som vi henger etter europeiske modeller i det medisinske behandling av barn likhet som enkelte land følger etter det medisinske behandlinger mot sine kyrne etter modell fra England; kugalskap...her i denne sammenhengen; CI-galskap!!!
Dette kan virke noe sarkistisk humor fra min side, men utifra min erfaring fra oppveksten, så kan det sammenlignes med å bli pådyttet i et eller annet enkelte barn ikke har mulighet å si STOPP til de nye tilbud - som å si ja til Ci uten å vite konsekvenser av det, å si ja til taletrening med kanskje forhåpninger til å kunne høre noe enten av bare brask og bram eller enkelte ord.
Så døve barn som like barn leker best, men som individer er de forskjellige barn. Enkelte mestrer utifra hørselsrestene sine, og andre absolutt ingenting. Som fra min egen side har jeg alltid hatt hørselsrest, men som resultatet viser etter 6-8000 timer med taletrening, oppfattelsestrening av forskjellige lyder og eller enkelte ord. Det fine resultatet inntil jeg nektet å gå på taletrening da jeg var rund 17 år; var det slik at jeg absolutt ikke kan oppfatte forskjellen mellom "nei" og "ja".
Så dette med å innføre et talespråklig for de 90 CI-barna blir betraktet som det medisinske uten innblikk i selve barns personlighet. Det ville kanskje om 10 år være slik, at 10% av de 90 vil kunne oppfatte enkelte ord og resten kun klare å skjelne forskjellige lyder.
Man sitter igjen med følelsen av å jobbe hardt for "de sterkt handikappede døve" for å bli en del av samfunnet. Dette oppfattes som nedverdigende fra storsamfunnets sin side. Har ingen døve barn absolutt ingen rett til å være et barn 100%. Det å innføre det talespråklige, så mener jeg det ikke er noe nytt - døve barn forblir alltid de såkalte "mappebarn" hvis slike inngrep alltid vil fortsette.
Så mitt spørsmål til de rette myndighetsfolk: Tør noen av dere fjerne det samiske kultur og deres språk?
Har de så stor respekt for dem, da skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor de ikke kan respektere døve barn? Det spørsmålet kommer alltid til å følge meg i likhet med de andre. Det er enten eller alltid 2 ting man må gjøre: Å fortsette å kjempe eller å bare gi opp. Rener med de fleste vil fortsatt kjempe...men for er den skikkelige kampen? Hallo Norges Døveforbundet!!!! Nå er det på tide dere skjerper dere! Vi er på vei inn til 2 forskjellige grupper, pluss deres adskilte spårkinnlæringsprisnipper. Som jeg gjenter: DET SPØKER FORTSATT I DET LILLE LANDET DER HVOR VI KANSKJE ER FOR MAKTESLØSE!
Hilsen, Asbjørn Midtskogen, førskolelærer!!!!
e-post: as-midts@online.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Hanne Enerhaugen

Det som er interessant, er å høre hvorfor Ona Bø Wie sier dette.
Det er nok lurt å lese artikkelen som Ona har skrevet i bladet "Din Hørsel" før man kommer med ustpill.
Det er viktig at Ona Bø Wie får tilsendt vårt utspill.
Mitt personlig synspunkt: Dette vil være respektløst, det vil være å frata noen deres førstespråk.
Fagfolk tror de vet best, men jeg tror det som er viktigst av alt er å fokusere på barnas personlighetsutvikling og språkutvikling. Å se barn som kan kommunisere på sitt eget språk er utrolig vakkert. Man kan ikke bare fokusere på å trene barn med tale. Jeg har alltid ment det bør være et frivillig valg for barn, unge og voksne om de vil lære å tale.
Utviklingen vil gå i en negativ retning, hvis vi bruker den gamle oralmetoden, fordi flere har opplevd dette som negativt.
Mange har slitt med dette og gått til psykolog for å bearbeide sin verdighet og troverdighet.
Jeg får høre stadig folk sier jeg har tapt så mye av hva som blir sagt på skolen, blandt venner i nærmiljø, i familien og av fagfolk.
Selv ble jeg født døv og mine foreldre var selvfølgelig frusterte og fortvilet pga. en helt ukjent og fremmed kultur for dem. Mine foreldre fikk opplyst av leger at det var viktig å lære deres datter å snakke.
Men mine foreldre opplevde at dette ikke stemte. Deres egen erfaring med kommunikasjon med sin datter viste at når de brukte hjemmelaget tegnspråk, fungerte det bra og de så sin fornøyde datter forstå og gi tilbakemelding. Mine foreldre fant ut at det var tegnspråk som var mitt primærspråk.
Da jeg ble 6 år, begynte jeg på Skådalen skole, deretter gikk jeg på Ila skole fra jeg var rundt 12 år.
På Ila skole ba jeg om å få taletrening frivillig, og var fornøyd med det. Derfor mener jeg det bør være et frivillig valg. Det gir motivasjon og det er gøy å trene når man mestrer noe. Men som sagt, det bør være et individuelt valg.
Det er en fordel at man kan snakke, men som sagt må det være opp til den enkelte å velge, ikke opp til fagfolkene!!!
Jeg understreker hvor viktig det er å gi et bra tilbud på skolen både til barn med og uten Ci. Det kan bli skjevt hvis man bare fokuserer på en av gruppene, det kan føles urettferdig (Se Rune Andas innspill i Syn på saken i Døves Tidsskrift nr 4/01).
TEGNSPRÅK KOMMER TIL Å BESTÅ!!
Vennlig hilsen fra Hanne Enerhaugen, Drøbak
e-post: hanne.enerhaugen@sensewave.com
[Tilbake til toppen]
.
_

Rolf Piene Halvorsen

Ja her var det mange som hadde gitt uttrykk for sine meninger.
Min erfaring med døve og andre hørselshemmede er at så lenge jeg bare vil snakke til dere/dem, så kan jeg klare meg lenge med TSS. Men hvis jeg vil at dere/de skal forstå det jeg har å si, må jeg bruke tegnspråk. Og dersom jeg vil gå inn i en dialog, bli kjent med deres erfaringer, meninger, tanker, håp og drømmer, så er det bare tegnspråk som duger. Hvis jeg behersker tegnspråk, så kan jeg alltid klare å tilpasse tegnene min til en mer TSS-preget kode, når det er nødvendig. Men hvis jeg bare kan TSS, kan jeg ikke komme på innsiden av tegnspråk eller døv kultur. Dialogen blir også borte, og livet mitt blit nokså ensomt og kjedelig. Ja, ja jeg kan jo velge å være sammen med bare hørende. Men det er ikke det samme. I mitt arbeid som prest var tegnspårk helt uunværlig, også når jeg snakket med mennesker som var eller hadde vært elever på Vikhov. Tegnspråk er et spørsmål om ønsket kvalitet i kommunikasjoenen med hørselshemmede...også de CI-opererte jeg til nå har truffet. Vil man ha en dyp og fullverdig kommunikasjon, kan det bare være ved hjelp av tegnspråk.
Rolf P. Halvorsen
e-post: r.p.halvorsen@isp.uio.no
[Tilbake til toppen]
.
_____________

Eline Bruland

Hei alle sammen -
Jeg er ENIG med dere alle sammen !
Tenk på hvor mye tegnspråket har hjulpet oss døve i flere år ... Hvorfor skulle det da bli forandring på det nå , etter at ci kom inn i bildet !!
Tegnspråket er viktig for oss alle ( om vi har ci eller ikke ) - så mener jeg at det skal forsettes med tegnspråket .....
Ingen kan ta vekk våres språk -
Hva med hvis de hørende ikke får talespråket- hva vil det skje med dem ???
CI er ikke viktig for oss ....TA VARE PÅ TEGNSPRÅKET !!!!!
mvh eline ..
e-post: sun_delfin@hotmail.com
[Tilbake til toppen]
.
_____________

Sonja Myhre Holten

Jeg tar avstand fra slike uttalelser som Ona Bø Wie fremsetter i Din Hørsel. Vi konstanterer at CI er kommet for å bli , men en må ikke tro at denne apparaturen kan gi disse barna et fullverdig og ikke minst funksjonelt talespråk slik Ona Bø Wie uttaler. Vår historie er fulle av eksempler der hørende har postulert hvordan døve best kan undervises etc.Hva med å spørre døve selv ?
CI barn MÅ få ha muligheten til å lære tegnspråk som er det eneste språket som kan læres spontant og naturlig- i motsetning til talespråk der en må lære gjennom trening og øvelser. Et slikt språk er erfaringsvis ikke funksjonelt. Barna må lære hvordan en bruker språket ved etablering av vennskap , løsning av konflikter etc. etc. slikt kan en ikke øve i en romsituasjon med en audiopedagog! Det er ikke slik mennesker lærer språk , men i samhandling med andre. Derfor er tegnspråk for disse barna og døve viktig- et godt språklig redskap for tankene er vikig for personlighetsytviklingen til ethvert menneske. Hvem vil ta fra ci barna en slik mulighet er for meg uforståelig.
Ved å si at døve kan undervises gjennom talespråk så gambler en både med barnas språkutvikling og ikke minst kunnskaps utviklingen og personlighets utviklingen. Vi må bestrebe oss på at også CI barna skal få muligheten til å være tospråklige, med de tilhørende kognitive fordeler dette gir.
Mvh Sonja Myhre Holten
e-post: smyhreh@chello.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Bjørn Solberg

Hei
Jeg må si med veldig enig med Ona Bø Wie, at tale bør læres tidlig for døve.
Jeg er selv hørende, mitt navn er Bjørn Solberg, og som noen vet er jeg broren Irene Solberg.
Ut fra egen erfaring med min søster og mye omgang i det døve miljøet, vil jeg si at døve har mye større mulighet senere i livet hvis de kan tale.
Tegnspråk er veldig bra i det døve miljøet, men ute i virkeligheten stiller dere svakt iforhold til jobb muligheter og omgang i det daglig liv. Det er ikke det at jeg ikke aksepterer det døve samfunn, men det finnes en verden utenfor. Som blir mer åpen og spennende med tale. Med tale mener jeg gjøre seg forstått i et eventuelt hørende arbeidsforhold, der de ikke kan tegnspråk. Ved å bare lære seg tegnspråk lukker dere dere inne i dere eget miljø. Har møtt mange av Irene‘s venner og kan si at taleferdighetene verierer mye. Og mye forstår selv ikke jeg som er oppvokst med Irene og mye innen døve miljøet. Og synes det var på tide at noen stiller dette spørsmålet ved opplæring av tale hos døve.
Dette gjelder ikke bare CI, men alle døve og hørselshemmende. Jeg synes undervisning med tegnspårk ikke er riktig. Bør baseres på tale med støtte i tegn.
Jeg må også si at min søster Irene Solberg, som er helt døv ikke ville stått der hun står i dag. Og ikke hatt jobb på rikshospitalen hvis hun ikke kunne prate så bra. Hun gjør seg forstått i den hørede verden og derfor er mulighetene åpne for henne. Dette er noe alle døve burde ha som mål å ha et større spekter i jobb alternativer.
Jeg respekterer de døve og deres meninger, men synes dere bør se begge sider av denne sak. Og ta sjansen på å åpne horisonten til den hørende verden.
Spørsmålet er:
Hvorfor vil ikke døve lære seg tale, hvorfor ser dere det som et problem?
med vennlig hilsen
Bjørn Solberg, bror til Irene.
e-post: bjorsolb@online.no

[Tilbake til toppen]
.
_____________

Øyvind Madsen

Hei!
Takk for mange sterke reaksjoner fra dere.
Jeg har mange tanker rundt dette. Jeg kjenner Ona Bø Wie fra tiden på Nedre Gausen kompetansesenter, da hun var pedagogisk konsulent før hun begynte å jobbe på Rikshospitalet. Slik jeg kjenner henne, har hun mange tanker om at døve, spesielt CI-opererte, skulle få muligheten til en talespråklig undervisning. Det hun brenner for, er selve utviklingen av hvordan CI kan påvirke de selveste døve til å bruke tale, og minst mulig bruk av tegn. Jeg tror ikke hun tenker at tegnspråket er ødeleggende for taleutviklingen hos enkelte døve. Fordi forskningen med CI som sentralt fokus er veldig ny. Vi må ikke glemme at tidene på 1700- og 1800-tallet ikke hadde voldsomme utvikling innen teknologien som i dag. Derfor må vi innse at toget CI er gått.
I denne omgang har den medisinske siden vunnet, det må vi bare innse. Men jeg fryser av ryggen å se teksten på Tekst-TV og selve artikkelen til Ona. Det er ikke noe hyggelig nyhet, som Lisa skrev. Som Odd-Inge nevnte om ny-oralisme har gitt meg noe å tenke om døvehistorien. Viser til Odd-Inge om Milano-kongressen 1880 vant oralismen frem og enda nytt for meg har de tyske døve kjempet mot oralismen ved å sende en prostest til keiseren. Men UTDANNING var viktigere enn funksjonelle døve med en solid livserfaring som døve som ikke ble hørt. Men vi må også tenke på at på den tiden var det ikke mange som kunne snakke som i dag, vil jeg anta. Men IDAG er jeg pinlig flaut over storsamfunnet at de ikke hører på oss døve som kan SNAKKE, og SKRIVE og ja ikke minst LESE. Herregud, for en utvikling dette her. Jeg som er statsborger som flest av storsamfunnet blir ikke hørt. Fordi jeg ikke har nok utdannelse. Hva med ODD-INGE, SONJA og ja andre som har veldig høye utdanning, DE BLIR IKKE HØRT. Men Ona blir hørt. Det må vi bare innse. For vi er for storsamfunnet AVVIKERE, og derfor er det vanskelig for dem å forstå at det går an å leve som døve, som ikke kan høre. De sier: "Skrekk og gru om vi ikke kunne høre. Å, så heldig er vi som hører." Dette viser seg at de har forferdelig lav kunnskapsnivå om det døve liv, eksistensielt sett. Personlig mener jeg at den medisinske siden legger altfor stor vekt på CI og talespråklig utvikling. Her synes jeg heller at de døve utdannede døvelærere kan bidra svært mye med tanke på pedagogiske prinsipper og metoder, og samt muligheten for taleopplæring er tilstede. Jeg selv er tilhenger av tospråklig og tokulturell opplevelse gjennom skoleårene. Pendelen mellom tale og tegn har aldri stått til ro mellom tale og tegn. Jeg holdt en forelesning for publikum fra Fagdagene 1998 i Holmestrand, nevnte jeg akkurat om denne problemstillingen. Det virker som om jeg ikke blir hørt. Det som er mellom tale og tegn, er en tospråklig opplæring i skolen. Vi må være våken hele tiden, fordi det er nå kommet rykter om at det fokuseres mere og mere tale og mindre og mindre tegnspråk. Gjennom tidene har vi kjempet og og kjempet. Vi er for trøtte til å høre de fagfolk som motsetter seg med oss, men vi har ENNÅ lager til å kjempe videre.
Ellers slutter jeg meg til kommentarene fra de som står for tegnspråk. La tegnspråket leve!!! PS! Kan dere som leser dette innlegget sende til flere lesere?
Mvh
Øyvind Madsen
e-post: oyma_no@yahoo.no

[Tilbake til toppen]
.
_____________

Ragna Huse

Date: 22. februar 2001 12:45
Det var en gang ei jente født i 1969, som vokste opp på en øy i Møre og Romsdal. Hun var født døv, men fikk ikke diagnosen og høreapparat før hun var 2 år. Hennes foreldre gikk til fagfolk for å finne ut hva de skulle gjøre, de ville så gjerne gjøre det beste for datteren. De dro helt til Oslo og besøkte en ekspert der. Beskjeden de fikk var: Jenta har mulighet for å lære seg å snakke godt, dere må ikke lære henne tegnspråk for da ødelegger hun talen.
Foreldrene fulgte da dette råd i god tro om at dette var det beste. Jenta fikk intensiv taleopplæring fra hun var 2 til 6, da begynte hun på skolen. Jentas foreldre var lærere, og de klarte å lage et godt nettverk for jenta på skolen i samarbeid med sine lærerkollegaer.
Jenta klarte etterhvert å snakke godt, selv om det var noen uttaler hun hadde problemer med. Menneskene omkring henne beundret hennes evne til å snakke og roste henne alltid for det. Hun gikk i vanlig folkeskole i kommunen som har 2000 innbyggere, hun var den eneste døve på øya.
Jenta fikk individuell undervisning i alle år i fagene norsk, matematikk og engelsk. Ellers deltok hun i klassens undervisning i alle fag såvidt det var muligt. Hun ble oppfattet som en stille og tilbakeholden jente, som ingen ville ha noe med å gjøre fordi hun var så kjedelig. Hun måtte jo også være dum for hun sa jo ingenting....
Denne jenta tenkte inni seg at noe manglet, men hun visste ikke hva. De andre unge ble interessert i kjæresteri, fester og livet ble mere sosialt. Men jenta fikk ikke delta i dette fordi hun var så uinteressann. Det gikk flere år, jentas mor mottok Døves Tidsskrift fordi hun var medlem i forening for foreldre til hørselshemmede barn. Gjennom Døves Tidsskrift forstod jenta at det fantes en annen verden utenfor hennes egen som hun følte hun ikke tilhørte. Gjennom bildene og tekstene i bladet forstod hun at dette var folk som henne selv, men de brukte tegnspråk...
Jenta begynte på videregående, sammen med andre hørende i Molde. Men flyttet til Oslo og begynte på Briskeby videregående i 1987. Hun valgte denne skolen fordi hun ikke kunne tegnspråk, men ville gjerne ha undervisning på hennes betingelser. Jenta var nysgjerrig på tegnspråket, og det lærte hun i fritiden.
Det som skjedde nå var en åpenbaring for jenta. For gjennom tegnspråket forstod hun at hun ikke var annerledes enn andre mennesker, at hun kunne formidle sine tanker og følelser med andre. Og også forstå andres tanker, følelser og meninger. Noe hun ALDRI hadde fått muligheten for før. Hun kunne fortsatt tale tydelig og flott, men nå hadde hun fått farger på sitt svarte hull i sjela - og det takket være tegnspråket.
Jenta søkte noen år senere inn på lærerhøgskolen i Bergen, og fullførte 4 års studier med tolk. Hun fikk venner både hørende og døve, som behersket tegnspråk. Gjennom tegnspråkskyndige hørende venner forstod jenta hvordan andre hørende mennesker tenkte, og ikke kun døve. Først da forstod hun at både hørende og døve er mennesker, og er i grunnen ikke forskjellige. I barndommen hadde hun tenkt at de hørende hadde hemmelige tanker og meninger som hun selv aldri fikk del i.
Idag - år 2001 - er jeg 31 år gammel og lykkelig for at jeg fikk lære tegnspråket. Hadde jeg ikke fått muligheten for å lære tegnspråk og døvesamfunnet å lære - så hadde jeg fortsatt bodd i Midsund og vært ensom og kanskje blitt en typisk bygdetulling.
Jeg vet at min tale er nyttig noen ganger, men jeg har det mye bedre med at jeg har farge på sjela mi og kan uttrykke min personlighet. Jeg vil gjerne tilføye at ved 10-årsjubileumet til avgangsklassen min - fikk mine gamle klassevenner en stor overraskelse. Ragna var ikke lengre den tause og tilbakeholdne jenta, men en kvinne med en sterk personlighet.
Jeg mener at min historie kan ligne mange CI-barn som får intensiv undervisning i å tale og høre, men på bekostning av hva? Glem ikke at det er personligheter i disse menneskene, som blir et stort hull hvis ikke sjela, tankene og meningene blir tatt vare på.
Et menneskeliv er mere enn det å kunne tale godt.
Takk.
Ragna Huse
e-post: ragna-huse@email.dk
[Tilbake til toppen]
.
_

Daniela Roos

Hei
Vi kan ikke forstår hvorfor de fortsetter utforskere i 2001.
Vi håpet at ci-opererte er den siste , men nå kom det nytt talespråk.
Ganske talespråk avhengig av individuell person, noen syntes det er lett å lære talespråk og noen syntes det er vanskelig, men uansett TEGNSPRÅK er det BESTE KOMMUNIKASJON for døv, døvblitt, sterk tunghørt og ci-opererte .
Tegnspråk er et MIDDEL for både hørende (beherske ts) og døve uansett hva Ona mener, hun vet ikke hva hun snakker om.
Ganske Ona tror at talespråk kan redde døve i samfunnet- vanskelig å forstår hva Ona tenker, mange tunghørte, døvblitt og ci-opererte kom inn i døvemiljø senere i livet, La Ona / hørende får tilbud å være inne i 2- 3 mnd og leve som døv i verden, vil de forstår hvorfor lar hørende ikke døv/tegnspråk i fred, LA TEGNSPRÅK OG DØVELIKEVERDIG som hørende får pr. i dag, hvordan er det Å VÅRE døv/tegnspråk FÅR ONA / DE UTTALESE SELV,er vi helt sikker på de kommer ikke samme meningen som nå og etter 3 mnd på Big Brother/Robinson.
Vi ser mange som opplevde på Robinson har forandret i sitt liv etter å ha vært oppholdet der – er det verdt forsøk tilbud til de hørende ????????
HØRENDE KAN LæRE BÅDE TALE OG TEGNSPRÅK.
DET ER IKKE UMULIG.
LA DØVE LEVE LIKEVERDIG OG TEGNSPRÅK ER VÅR "GULL-ARMEN" - STÅ PÅ , LISA!!!!!!!
Vi vil helst se bort fra uttalesene til Bjørn Solberg og Thorbjørn Sander.
Ellers vi er enige med Nora, Sonja, Hilde, Unni, Ragna og de andre BORTSETT vil vi se bort fra uttalesene til Bjørn Solberg og Thorbjørn Sander.
Daniela og Svein-Erik Roos.
Sea yeah!!!!!!!!!!!!!!
e-post: danroos@online.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Thorbjørn J. Sander

Sendt: 22. februar 2001 11:46
Hei -
Personlig er jeg ikke overrasket over hva Ona B. Wie er kommet fram til. Jeg tror at dette bare er en naturlig følge av den utviklingen vi har hatt i de siste 20 årene. Hvis vi nå går til kraftig angrep på Ona, så blir vel resultatet det samme som NDFs (og andres) voldsomme kamp mot CI på barn. Den kampen er tapt. Jeg spår at vi vil tape kampen mot Onas ideer også, men kanskje det vil ta 5-10 år. Jeg vet at det er mange som er enig med henne, og både i Danmark og Sverige (som vanligvis ligger 10 år foran oss) er det forlengst laget nytt materiell til gode kurs i TSS (tegn som støtte til talespråket), mens NDF har fått avslag på sin søknad om støtte til et prosjekt med samme formål. HLF har også lyst til å sette i gang TSS-kurs.
Hvis vi avviser TSS, så risikerer vi at svært mange foreldre vil flykte over til HLF, for de vil ikke forstå at deres barn, med brukbare hørselsrester, skal undervises som døve.
Ja, dette er en liten reaksjon fra meg. Sikkert ikke så populært, men kanskje det gir litt balanse.
Hilsen Thorbjørn Johan Sander, som takker for informasjonen.
e-post: tj-sand@online.no
[Tilbake til toppen]
.
_

Camilla Rae Høiberg

Hei!
Vi har vært borte på vinterferie, og jeg har ikke fulgt med eposten min.
Som jeg har forstått, så er jeg nok litt seint ute med min mening ang. artikkelen om talespråk vs tegnspråk, sender jeg derfor mail tilabke til deg for å meddele litt tanker herfra.
For det første, så tror jeg man må lese hele artikkelen, noe jeg ogfså selv må lese først på forhånd før man argumenterer... Men disse ordene er veldig
sterke!... og det fikk selvfølgelig frem mange slike følelser, spesielt hos oss tegnspråkbrukere...
Skal si jeg reagerte, og må dermed si meg enig med de andre som kom frem med sine meninger!
STÅ PÅ TEGNSPRÅK!
Og så måtte du også ha ros for dette cybernett-debatt!
Big Smile Camilla
e-post: camy102@hotmail.com

[Tilbake til toppen]
.
_

Signe Bekkvik

Date: 22. februar 2001 08:39
Hei!
Dette smaker tilbake til gammeldagene igjen!
Atter ser vi at noen ikke har forståelse for mangfoldet i kommunikasjon.
Mine erfaringer tilsier at tegnspråk er det beste kommunikasjonsmiddel for hørselshemmede. Uansett hvor man ferdes, så mister man noe underveis i kommunikasjonen og derfor er TEGNSPRÅKET det beste utvikling for to-språklighet og samtidig god to-kulturell oppvekst hos hørselshemmede.
Med vennlig hilsen Signe Sæther Bekkvik.
e-post: sbekkvik@c2i.net
[Tilbake til toppen]
.
_

Rune Anda

Det var flott gjort av deg, Lisa, å få igang en diskusjon over e-post. Alle kommentarer og meningsytringer har vært interessant å studere. Jeg ville også si noe, men ønsket å studere Ona Bø Wies innlegg i Din Hørsel først (tekst-tv gjenga kanskje ikke helheten).
Nå har jeg lest Wies innlegg (to hele sider i «Din Hørsel» nr. 1, februar 2001).
Med fokus på kommunikasjon, er det for meg bare en ting å si: Ona Bø Wie hører til en lang rekke «forståsegpåere» som ser ut til ikke å ha forstått verdien av tegnspråket. Og det forbauser ikke meg. Det er ikke nok med et livslang samvært med døve, eller ha jobbet med døve i en årrekke, eller å ha hatt ansvar for døve (døvelærere) i flerfoldige år, eller er i familie med døve. Det som trengs er at man FORSTÅR helheten rundt tegnspråket. Det er ikke nok å forklare hørende at det kan være omtrent det samme som å forstå helheten rundt det talte språket (f.eks. norsk). Jeg tror vi har tilgode å finne avhandlinger som beskriver nettopp dette? «Forståsegpåere» trenger vel hjelp til å forstå tegnspråket bedre. Da vil vi slippe å oppleve at det vi vet blir tråkket på og sett på som feil. Vi døve tegnspråkbrukere har mer enn hundre års erfaring og vet hva vi vet! Det er i dag heldigvis en del hørende som for lengst har innsett og forstått tegnspråkets mangfold! Disse bør «hørende på den motsatte siden» lytte til, for det er kanskje kun hørende de hørende klarer å lytte til på en mottakelig måte? Sånn er det, må man vel bare si. (Man kan i denne debatten se at [Rolf Piene Halvorsen] er en av de få hørende som vet hva han snakker om, når han prøver å beskrive kommunikasjon på tegnspråk.)
Ellers synes jeg Wies artikkel var en interessant lesing, i den forstand at hun har lest og opplevd og vurdert ulike retninger omkring døve barns taleutvikling, med eller uten CI. Bare synd hele artikkelen nesten må i bosset når forståelsen av tegnspråkets nytteverdi er mangelfull. Det er nødvendig å si det så sterkt, for slike «forskere» har en tendens til å ødelegge livskvaliteten for døve. Og hørende - politikere, offentlige myndigheter og andre - som ikke har greie på tegnspråk har tilbøyelighet for å tro på de påstandene som hørende «forskere» presenterer. Riktignok har ikke Wie kommet med noe påstand, men med mange spørsmålstegn ved nødvendigheten av tegnspråk i undervisningen. Blant annet skriver hun: "Det synes riktig å sette fokus på og stille spørsmål ved, om lovpålagt tegnspråkundervisning ved spesialskolene er den undervisningsformen som best hjelper barn med CI til optimal nytte av sitt implantat." Slike spørsmål er nok til å lyde som en påstand hos dem som ikke forstår tegnspråkets betydning. (Men uansett har enhver rett til å uttale seg, også Wie for den saks skyld! Denne rettigheten må vi alle respektere.)
Noen tror kanskje at vi argumenter mot CI, men så er nok ikke tilfelle. Det som man stort sett frykter i denne saken, er at CI-barna får forbud mot å bruke tegnspråk.
Uansett CI eller ikke CI: Tegnspråk gjør barnet lykkeligere enn om barnet kun skal leve oralt. Man blir trist når man ser usikre foreldre klamre seg til sin egen lydopplevelse og velger å høre på fagfolk som råder bort fra tegnspråket. Vi blir svært lei oss når vi registrerer at fagfolk - blant annet legene ved Rikshospitalet i Oslo - later som om de har stor erfaring i døves ve og vel, og skaper tilfeller der foreldre til døve barn aktivt forbyr barnet å bruke tegnspråk, og kun bruker talespråk. Synd vi ikke er overbevisende nok, slik at hele verden en gang for alle skal kunne skjønne at døve barn, med eller uten CI, vil ha større nytte av både tegnspråk og talespråk, enn bare en av disse! Hvis en av disse alternativene må velges, vil valg av tegnspråk skape mer livsglede enn kun valg av talespråk. Ingen tvil om det. Man bør ikke fornekte at barnet er døv, og at barnet har generell "døv identitet" selv med CI! Å frata barnet muligheten for å bruke tegnspråk, kan føre til identitetsproblem. Det kan straffe seg. Og foreldres vegring for å lære seg tegnspråk må ikke bli avgjørende for at barnet skal gå gjennom dagene kun med tale. Det er for ille.
Husk hva Asbjørn Midtskogen har beskrevet sin oppvekst og skolegang uten tegnspråk. Og studer Ragna Huses innlegg i denne debatten.
En finsk skiløper, som ble dopingtatt under VM på ski i Finland nylig (vinter 2001), uttalte på en presse- konferanse at han ba om å få snakke på sitt eget språk, finsk. For da vil han klare å få fram hele dybden. Han klarte ikke å få det fram på engelsk. (La dette også overføres til døves bruk av tegnspråk og norsk.)
Til slutt vil jeg komme med en liten tanke, i håp om større forståelse: "La meg få lov til å snakke norsk for jeg bor i Norge. La meg få lov til å bruke tegnspråk, for jeg er døv. Jeg vil beherske begge deler! Jeg er meg. Ikke prakk på meg noe som kan føre meg på en tung og vanskelig vei i livet. CI kan være bra for meg, men ikke steng meg ute fra tegnspråk."
Hilsen Rune Anda
e-post: anda@online.no [Tilbake til toppen]
.
_

Tore Sande - 1

Hei på deg, Lisa!!
Ja leste debatten om CI og problemet rundt det.
Jeg skal fortelle deg noe: En venninne av meg studerer innen barnevernped for døve barn. Hun viste meg fagbok om helse og miljø. Der sto det om døve at døve lever en i stille verden og holder seg for selv ..etc..etc..
Jøss! Vi lever ikke i en stille verden og de fagfolkene som har skrevet slike fagbøkre har ikke sett fakta, men basert fra andre fagfolks bøker enn menneskelig kontakt med andre døve, fra deres oppvekst og utvikling. Men jeg regner med at fagfolkene kun har besøkt døve barn i barnehage!!
Som sagt: Tegnspråk skal være hovedspråk blant døve, tunghørte og CI-personer, for ellers vil de som velger oral-språk isteden for tegnspråk falle mellom to stoler!! Tegnspråk er viktig verktøy blant døve og kultur og sosial. Men dessverre tror hørende at de vet bedre enn oss. Saken er at kanskje de vil gjøre det bedre for andre døve skal komme lettere inn i samfunnet. Det er helt umulig å bli "hørende" etter å ha blitt CI-operert, og så begynne å bruke stemmen hele tiden. Da vil den personen falle enda lengre ned, og selvbildet vil synke dramatisk. Slik ser jeg det, vil tegnspråk bli hovedspråk blant døve også i framtiden.
Hilsen Tore Sande.
e-post: tosa@start.no

[Tilbake til toppen]
.
_

Tore Sande - 2

Hei igjen, Lisa.
Jeg bare låner maskinen til kompisen min fra jobben, men skal skaffe meg en selv til høsten og da er det bredbånd (ADSL) innstallert her og da blir det fart i!!
Ang: erfaring og synet på tegnspråket som hovedspråk. Selv om jeg vokset opp med hørende, merket jeg noe manglende ledd, da jeg ble voksen og oppfattet at det var faktisk kommunikasjon som ble tøft for meg. F.eks:
Jeg sitter sammen med 4 hørende og jeg hører hva de snakker, men kan ikke oppfatte de ordene de sier og latteren rundt meg, og da begynner jeg å trekke meg bakover.. Så det er for enkelt for dem som står bak prosjektet CI OG FORTRINNSVIS TALESPRÅK, OG SOM SIER AT TEGNSPRÅK KAN BRUKES SOM ANNET SPRÅK. NEI, DA BLIR DET DILEMMA!! Når jeg kommuniserer med en hørende, går det bra, når det ikke er lydstøy rundt meg, f.eks disko eller der hvor det er mye folk..... men jeg må si at det er deilig å bruke tegnspråk midt i all bråket og ser at vi - døve kan nyte pratingen godt ved å bruke tegnspråk som hovedspråk, mens hørende skriker for full hals på hverandre.... og peser som bare det!!!
Tegnspråket ser jeg som et viktig verktøy, og hørselen som er midt mellom hørende og døve, så jeg har endel god hørselrest, men likevel er det helt umulig å klare å oppfatte hva de andre - flere hørende snakker om!!!
Så jeg er for tegnspråk og de fagfolkene bør heller komme ut til slagmarken og føle hvordan døve har det, og komme seg inn i virkeligheten enn å tro på hva andre fagfolk skriver om oss i bøkene!! Ord er lett å lage, men den faktiske verden er noe annet!!
Hilsen Tore Sande.
e-post: tosa@start.no

[Tilbake til toppen]
.
_

Jenny Stensby

23.05.2001:
Heia!
Endelig har jeg fått muligheten til å lese debatten, som jeg etterlengtet har villet! Her spør Lisa Lind om våre synspunkter og meninger om hva vi skal gjøre. Alle har, frem til nå, kommentert sine synspunkter. Pointerne til alle innleggene var særdeles gode! Likevel savnet jeg noe. Ingen, nesten ingen, sa noe om hva vi skulle gjøre.
Debatt er en flott egenskap. Debatt gir oss muligheten til å drøfte. Brenner vi for en sak, drøfter vi om det. Men det største spørsmålet er HVEM-HVA-HVORDAN? Hvem er det som skal kjempe? Hva må vi gjøre for å kjempe? Hvordan skal vi kjempe?
Jeg er enig med de fleste. Det er tegnspråket som forteller oss hvem vi er. Tegnspråket gjør oss levende. Like levende som en annen, uansett hvem. Identiteten vår, det er tegnspråk! Men. Jeg sier likevel et lite men. Men det er flott å kunne beherske tale også.
Likeså om barnet er CI-operert eller ikke CI-operert, skal barnet få ha muligheten til å lære tegnspråk! Det er tross alt tegnspråket som skaper liv hos disse barna. Når barna kan kommunisere med andre, og det lett, kan man begynne å tenke på taletrening.
Det er veldig viktig for barn å kunne kommunisere lett. Har de ikke et språk, blir de sakte, men sikkert, usynlig. De blir ikke sett eller hørt. Noen barn reagerer med illsinthet for å prøve å bli sett. Andre barn svinner bare hen. Derfor er tegnspråket, som er den letteste kommunikasjonsmåten, best!
Argh, for en tåpelig påstand at tegnspråket ødelegger talen! Når man allerede har et språk, som i dette tilfellet er tegnspråk, finner man ikke noen interesse i å lære seg et nytt, som dere sikkert skjønner er tale. Derfor, etter min mening, er det veldig få som vil lære seg å beherske talespråket etterpå. I frykt for dette, prøver foreldrene å unngå dette. Men det ER ikke til å unngå! Man har to valg: Gi barnet liv med tegnspråk, eller ta fra dets livslyst med kun intensiv taletrening. Uansett så finnes det flere måter å få trent barnet til å beherske talespråket. Dette etter at barnet har fått muligheten til å basere seg på tegnspråk.
Noe som er svært viktig er informasjon. Alle vet at informasjon er viktig. Her snakker jeg spesielt om bl.a. leger og audiopedagoger. Mange av dem gir helt andre råd enn oss. Hvorfor? Hvorfor gir de råd, som ikke samsvarer med våre råd, til uvitende foreldre? Er det fordi de ikke vet nok om oss, eller er det fordi de har sett feil side av oss? Eller er det rett og slett fordi de ikke er tilfreds med vår levemåte?
Foreldrene, eller andre, bør få vite hva som er best for barnet. Det beste for barnet er, som sagt, tegnspråk. Taletrening er likevel ikke det svarteste svarte, for så å si det slik. Igjen sier jeg at tegnspråket er det beste for barnet. Taletrening kan man ta til seg siden, når barnet har fått basert seg på tegnspråket. Mer spesifikt HVORFOR vil jeg ikke kommentere om, da det blir for omfattende...
Jeg vil likevel understreke teorien: Det er ingen hindring i det å være døv. Det er samfunnet som hindrer oss!
Med vennlig hilsen
Jenny Stensby
e-post: jennystensby@hotmail.com

[Tilbake til toppen]
.
_____________

.
Send gjerne dine kommentarer!
Bruk e-post: anda@online.no