Politisk uro på Madagaskar

Fortalt av en norsk misjonær på Madagaskar, mars 2002

Fra en norsk misjonsær på Madagaskar, mars 2002:

Jeg er litt rastløs nå om dagen. Planlagt program er blitt avlyst eller utsatt. Det er vanskelig å planlegge mer enn noen timer om gangen. - Slik er det å leve i et land, som akkurat nå er preget av politisk kaos og generalstreik. Her i Mahajanga er det i tillegg portforbud om nettene, på bakgrunn av gateopptøyer og rasering av butikker for litt over en uke siden. I likhet med mange av mine gassiske venner, kjenner jeg fortvilelse over den vanskelige situasjonen landet er kommet opp i.

Per dags dato er det ingen lysning å se i den fastlåste politiske krisen. Vinneren av første valgomgang av presidentvalget i desember, Marc Ravalomanana, nekter å bli med på en andre valgomgang uten en forutgående upartisk gjennomgang av stemmeresultatene fra første runde. Han mener selv at han fikk over 50% av stemmene i første valgomgang. Selv etter én måned med omfattende demonstrasjoner og to uker med generalstreik, har landets sittende president, Didier Ratsiraka, ikke vist den minste vilje til å komme opposisjonen i møte. Ratsiraka har nå startet sitt valgkampmaskineri på nytt, mens motkandidaten så langt er uinteressert i å kjempe om stemmene i en ny valgomgang.

Som misjonær og gjest i dette landet, så prøver jeg å holde en lav profil i forhold til den aktuelle krisen. Men det er ikke så lett... En kan ikke annet enn å bli engasjert når det framstår en bred folkereisning mot korrupsjon, meningstvang og stemmemanipulering. Det gjør inntrykk når kanskje så mye som én million mennesker samles i sentrum av hovedstaden til en herlig blanding av bønne- og protestmøter. Og skal dette landet komme seg ut av fattigdomskarusellen, kan en gjerne begynne med å gi innhold til dette folkeopprørets to slagord, - «fahamarinana» (som omfatter våre norske og «rettferdighet» og «sannhet») og «fangaraharana» (betyr «åpenhet» og «gjennomsiktighet»).

Her i Mahajanga har ekstreme grupper villet vinne politisk terreng gjennom å nøre opp under etniske og religiøse skillelinjer. Men på begge sider taes det nå et oppgjør mot å lage politiske skillelinjer mellom innlandsfolk og kystfolk, og mellom kristne og muslimer. I så måte har det vært interessant å snakke med en av Ratsirakas tidligere svorne tilhengere her i byen. Som sakalava og muslim er han, etter manges mening, forutbestemt til å være tro mot den sittende presidenten. Og i redsel for sin sikkerhet, så tør han ikke å ta offentlig avstand fra mannen som har gitt ham mange personlige privilegier. Men i private samtaler med meg, gir han inntrykk av å være en brobygger. Han sier: «Madagaskar har behov for et skifte nå. Vi trenger mer rettferdighet og sannhet i styringen av dette landet. Og for meg kan den nye presidenten gjerne være en innlandsmann og hengiven kristen»".