Fra en norsk misjonsær på Madagaskar, mars 2002:
Jeg er litt rastløs nå om dagen. Planlagt program er blitt avlyst eller
utsatt. Det er vanskelig å planlegge mer enn noen timer om gangen. - Slik er
det å leve i et land, som akkurat nå er preget av politisk kaos og
generalstreik. Her i Mahajanga er det i tillegg portforbud om nettene, på
bakgrunn av gateopptøyer og rasering av butikker for litt over en uke siden. I
likhet med mange av mine gassiske venner, kjenner jeg fortvilelse over den
vanskelige situasjonen landet er kommet opp i.
Per dags dato er det ingen lysning å se i den fastlåste politiske krisen.
Vinneren av første valgomgang av presidentvalget i desember, Marc
Ravalomanana, nekter å bli med på en andre valgomgang uten en forutgående
upartisk gjennomgang av stemmeresultatene fra første runde. Han mener selv at
han fikk over 50% av stemmene i første valgomgang. Selv etter én måned med
omfattende demonstrasjoner og to uker med generalstreik, har landets sittende
president, Didier Ratsiraka, ikke vist den minste vilje til å komme
opposisjonen i møte. Ratsiraka har nå startet sitt valgkampmaskineri på nytt,
mens motkandidaten så langt er uinteressert i å kjempe om stemmene i en ny
valgomgang.
Som misjonær og gjest i dette landet, så prøver jeg å holde en lav profil i
forhold til den aktuelle krisen. Men det er ikke så lett... En kan ikke annet
enn å bli engasjert når det framstår en bred folkereisning mot korrupsjon,
meningstvang og stemmemanipulering. Det gjør inntrykk når kanskje så mye som
én million mennesker samles i sentrum av hovedstaden til en herlig blanding av
bønne- og protestmøter. Og skal dette landet komme seg ut av
fattigdomskarusellen, kan en gjerne begynne med å gi innhold til dette
folkeopprørets to slagord, - «fahamarinana» (som omfatter våre norske og
«rettferdighet» og «sannhet») og «fangaraharana» (betyr «åpenhet» og
«gjennomsiktighet»).
Her i Mahajanga har ekstreme grupper villet vinne politisk terreng gjennom å
nøre opp under etniske og religiøse skillelinjer. Men på begge sider taes det
nå et oppgjør mot å lage politiske skillelinjer mellom innlandsfolk og
kystfolk, og mellom kristne og muslimer. I så måte har det vært interessant å
snakke med en av Ratsirakas tidligere svorne tilhengere her i byen. Som
sakalava og muslim er han, etter manges mening, forutbestemt til å være tro
mot den sittende presidenten. Og i redsel for sin sikkerhet, så tør han ikke å
ta offentlig avstand fra mannen som har gitt ham mange personlige privilegier.
Men i private samtaler med meg, gir han inntrykk av å være en brobygger. Han
sier: «Madagaskar har behov for et skifte nå. Vi trenger mer rettferdighet og
sannhet i styringen av dette landet. Og for meg kan den nye presidenten gjerne
være en innlandsmann og hengiven kristen»".