Velg bakgrunnsfarge:

"Døves Jul 1953":

De Døves Forening i Oslo kan i år feire 75 års jubilieum og har i den anledning utgitt et festskrift. Til dette har skolestyrer Anderson skrevet nedenstående prolog.

PROLOG

Av Per Anderson

Det å ha et lukket øre,
det å ikke kunne høre
det var lenker, det var stengsel,
det var enecelle-fengsel
for hver sjel som fra den første
barndom dømt var til å tørste
etter samforståelse med andre,
men som måtte ensom vandre
uten evne til å nytte
språkets bro til tankebytte
med de mennesker en så
uten vansker kunde få
andre folk til å forstå
hva en mente samme stunden
ved å røre litt på munnen.

Sant og visst det tør bli sagt
at gåtefull var ordets makt
og nytteløs, så lenge som
døvstumhetens skjebnedom
gjaldt som før. - Ja, det å være
døv og stum - det var å bære
ensomhetens tunge kår
alle sine leveår.
Og det hadde ingen mening
med en døvstummes forening.

Men så fikk vi skoler også for døve,
og nå kunde også de døve få øve
sin menneskelige, sin tenkende evne
til åndelig liv, ved med ord å nevne
og forme dypt i sitt vesens indre
idéenes verden, der tanker kan tindre
som stjerner i natten og løfte tilværet
opp til en himmelhøy åndelig sfære.
Med skolegang fikk vi vår innsikt i
den kunnskapens glede som bøker kan gi,
og skoleopplæringen bygde en bro
fra sjel og til sjel, slik at sammen vi sto.
Og nå kunde også de døve se
verdien av samarbeidets idé
og komme til felles fornuftige mening:
Man burde få stiftet en Døves Forening,
for slik en forening kunde bli nyttig.
- Det var i attenåtteogsytti.
Og det var en dag som med glede skal minnes
så lenge som døve i denne by finnes.

I dag kan vi ta fram vårt reknebrett
og finne ut om de gjorde rett
de håpefulle som den gang modig
gikk inn for en - ganske visst ublodig -
men dog en dristig og ny idé
som krevde innsats av mange evner
og ikke minst den vi gjerne nevner
samvirke-evnen. Og vi kan se
at vår forening fra år til annet
har vært en skole, som har utdannet
alt flere og flere til å være med
i samarbeide til felles beste
samtidig med at arbeidet kvesste
ens tenke-evne, og evnen til
å fatte mer enn hva dyret krever,
som bare kjenner at kroppen lever
og intet ut over dette vil.

Foreningslivet har lært de døve
at vi, som mennesker er, må prøve
å bli delaktig i det vi kaller
kulturverdier. . - En menneskealder
har gitt beviset. Vi kan i dag
stolt peke på hvordan levekårene
i disse noenogsytti årene
har bedret seg - ja, rent overlagt.
Men kanskje bare materielt?
Nei! Også tydelig kulturelt.

Som samfunnsborger har vel den døve
i dag et langt mer utstrakt høve
til å bli anerkjent i sin stand
for hva man er, og for hva man kan
enn før i tiden. - Den som er dyktig
og ikke tar livsalvoret flyktig
er jamgod med dem som høre kan
som samfunnsborger i dette land.

Jo - det er sant:
Meget vi vant.
Det vi med glede vi minnes.
Men la oss så
videre gå
i tro på at mulighet finnes
også for dem
som nå stiger frem
til å gå inn for å heve
alles nivå
til et platå
der åndskulturen kan leve.
Livet er ånd
bundet med bånd
til en guddommelig verden.
I denne tro
bygger vi bro
til himlen for menneskeferden.
Måtte det skje
at vi får se
foreningen gå inn for dette
langtidsprogram
i tro på Ham
som lærte oss livets rette
og evige mål å sette!