Velg bakgrunnsfarge:
Ekspertise og livserfaring
(Fargene er uthevet av meg. Rune.)
Vi følte oss totalt hjelpeløs da Elias mistet hørselen. Noe slikt hadde vi aldri tenkt skulle skje i vår nære familie. Likevel ble det plutselig vår egen hverdag. På sentralsykehuset i Tromsø ble Elias behørig notert ned med henblikk på den videre saksgang. Navn og nummer, og alt som byråkratiet forlanger. Og etter en stund hjemme i Karasjok, dukket det opp ei dame som spurte etter oss og Elias. Det var audiopedagogen. Ikke for Karasjok og omegn, ikke for distriktet en gang, nei, for hele fylket, selv om Finnmark er større enn Danmark.
Audiopedagogen var islandsk, men hadde utdannelse og praksis fra Norge. Hun strevde med sitt, men innså temmelig fort at avstandene i dette polarfylket gjorde det umulig med hyppige besøk hos dem hun var satt til å ta seg av. Jeg husker ikke så mye av de første besøkene, hun var hos oss et par ganger. Men det som sitter fast, er at hun var ekspert, og ga uttrykk for det. Hun visste hva døvhet var, hun hadde erfaringer fra arbeid med døve, og hva mer var: hun måtte vite å gi oss foreldre råd. Hva skulle vi gjøre, i hvilken ende tok vi fatt?
- Husk at Elias skal fungere i et hørende samfunn. Han må lære å snakke. Han må lære å lese av andre på munnen. Tegn vil bare forvirre. Sett i gang med alle mulige metoder, men husk: hendene på ryggen!
Slik talte den islandske audiopedagogen, eksperten. Og vi var enda mer forvirret enn før.
På skolen hadde vi nemlig en døv vaktmester. Helt siden han gikk der som elev for mange år siden, hadde han vært ved skolen. Hans barndomshjem lå i Øst-Finnmark, en liten samisk bygd, Gandvik. Ved Den Samiske Folkehøgskole hadde John fått fin kontakt med rektor Paul Ryan som eter hvert behersket tohåndsalfabetet, og ved hjelp av rektor ordnet det seg slik at John fikk arbeid på skolen med forskjellige gjøremål; hente og bringe post, måke snø, reparere enkle ting, holde et visst oppsyn med bygningene -, kort sagt, arbeidsoppgaver som tilligger en vaktmester. Og gradvis gikk John inn i rollen som vaktmester, med rektor som nærmeste "overordnete", men også som tolk og sjelesørger når ensomheten ble ofr knugende for John. Mang en kveld satt han og rektor sammen på forskjellige møter og sammenkomster og oversatte tale, sang og replikker i imponerende fart med tohåndsalfabetet, støttet med munnavlesning.
John var "fast inventar" på skolen, hadde sin egen koselige leilighet i kjelleren på gutteinternatet og gikk på en fin måte inn i miljøet. Alle kjente John, og John kjente alle. Som den frikusen han var, deltok han alltid sammen med elever og lærere, samme hva og samme hvor.
John hadde gode evner til kommunikasjon med hørende, og han leste på munnen så godt som noen. Men travelt kunne det være, og da TV kom, trakk nok John seg litt tilbake. Det var unektelig enklere og mindre strevsomt å se på TV enn å delta i fester og på møter der mye av programet bare var prat.
John hadde en egen evne til å snakke med barn. Han fikk alltid god kontakt, og var onkel for de mange små som hørte til skolens folk. Av en eller annen merkelig grunn syntes forholdet mellom John og Elias å være ekstra fin. Den vesle rødkinnete toåringen stabbet mye etter John, og han kunne vise stor tålmodighet i å leke og prate med gutten. Nå hadde han plutselig fått en lidelsesfelle i vesle Elias. Og John visste hva det ville si å være døv, også som liten. Ingen på bruket, ingen i timils omkrets visste bedre enn han hva dette innebar.
Noen dager etter kom John inn til oss. I hendene bar han en masse papir, ark etter ark etter ark. Han var ivrig, virket meget bestemt, men samtidig litt stolt over å kunne komme med dette: midtsidene fra Døves Tidsskrift. Dette organ for Norges Døveforbund hadde for kort tid siden startet opp med å trykke som bilag, heftete midtsider, Norsk tegnspråk, slik Tegnspråkutvalget i NDF hadde bestemt det. John abonnerte på bladet, selvfølgelig, han hadde samlet alle, og nå hadde han sittet og plukket ut hver eneste midtside, ordnet dem i rett rekkefølge for at vi skulle få dem. - Se her, sa han, dere må sette i gang og lære dere og Elias tegn!
Men dette var jo en annen musikk! Hva hadde ikke eksperten, audiopedagogen, sagt: få hendene på ryggen, lær tale og munnavlesning! Og nå stod John og ga oss det stikk motsatte råd! Uten tvil var islendingen ekspert, hennes utdanning tilsa respekt for hennes råd, men visste hun nå alt? Dette spørsmålet ble mer og mer aktuelt, for foran oss stod en som gjennom et førti års langt liv som døv hadde erfart på kropp og sinn det nesten ingen kan studere seg til og egentlig vite noe om.
Og Elias? Med sine store, blå øyne, som ennå satt dypt i et tydelig preget ansikt, så han på John som oss andre? Vi kunne ikke spørre ham, men på den andre siden: våget vi å gå imot en som hadde gjennomlevd det Elias nå bare var i den aller spede begynnelse av? Men hvem skulle lære oss tegnspråk? Ikke et eneste menneske i nærheten, bortsett fra John, kunne noe om dette.
I den hektiske tiden som nå fulgte, ble det bare mer og mer klart for oss at John hadde rett. Han måtte ha rett. Og etter hvert skulle vi da også komme i kontakt med flere personer og flere instanser som alle mente det samme. I valget mellom ekspertisen og livserfaringen valgte vi den siste. Ingen skal noensinne få overbevist oss om at vi valgte feil.
Fra boken "Elias - gutten med øynene"
skrevet av Arne Ola Grimstad
utgitt på Gyldendal Norsk Forlag, 1993
Audiopedagogen var islandsk, men hadde utdannelse og praksis fra Norge. Hun strevde med sitt, men innså temmelig fort at avstandene i dette polarfylket gjorde det umulig med hyppige besøk hos dem hun var satt til å ta seg av. Jeg husker ikke så mye av de første besøkene, hun var hos oss et par ganger. Men det som sitter fast, er at hun var ekspert, og ga uttrykk for det. Hun visste hva døvhet var, hun hadde erfaringer fra arbeid med døve, og hva mer var: hun måtte vite å gi oss foreldre råd. Hva skulle vi gjøre, i hvilken ende tok vi fatt?
- Husk at Elias skal fungere i et hørende samfunn. Han må lære å snakke. Han må lære å lese av andre på munnen. Tegn vil bare forvirre. Sett i gang med alle mulige metoder, men husk: hendene på ryggen!
Slik talte den islandske audiopedagogen, eksperten. Og vi var enda mer forvirret enn før.
På skolen hadde vi nemlig en døv vaktmester. Helt siden han gikk der som elev for mange år siden, hadde han vært ved skolen. Hans barndomshjem lå i Øst-Finnmark, en liten samisk bygd, Gandvik. Ved Den Samiske Folkehøgskole hadde John fått fin kontakt med rektor Paul Ryan som eter hvert behersket tohåndsalfabetet, og ved hjelp av rektor ordnet det seg slik at John fikk arbeid på skolen med forskjellige gjøremål; hente og bringe post, måke snø, reparere enkle ting, holde et visst oppsyn med bygningene -, kort sagt, arbeidsoppgaver som tilligger en vaktmester. Og gradvis gikk John inn i rollen som vaktmester, med rektor som nærmeste "overordnete", men også som tolk og sjelesørger når ensomheten ble ofr knugende for John. Mang en kveld satt han og rektor sammen på forskjellige møter og sammenkomster og oversatte tale, sang og replikker i imponerende fart med tohåndsalfabetet, støttet med munnavlesning.
John var "fast inventar" på skolen, hadde sin egen koselige leilighet i kjelleren på gutteinternatet og gikk på en fin måte inn i miljøet. Alle kjente John, og John kjente alle. Som den frikusen han var, deltok han alltid sammen med elever og lærere, samme hva og samme hvor.
John hadde gode evner til kommunikasjon med hørende, og han leste på munnen så godt som noen. Men travelt kunne det være, og da TV kom, trakk nok John seg litt tilbake. Det var unektelig enklere og mindre strevsomt å se på TV enn å delta i fester og på møter der mye av programet bare var prat.
John hadde en egen evne til å snakke med barn. Han fikk alltid god kontakt, og var onkel for de mange små som hørte til skolens folk. Av en eller annen merkelig grunn syntes forholdet mellom John og Elias å være ekstra fin. Den vesle rødkinnete toåringen stabbet mye etter John, og han kunne vise stor tålmodighet i å leke og prate med gutten. Nå hadde han plutselig fått en lidelsesfelle i vesle Elias. Og John visste hva det ville si å være døv, også som liten. Ingen på bruket, ingen i timils omkrets visste bedre enn han hva dette innebar.
Noen dager etter kom John inn til oss. I hendene bar han en masse papir, ark etter ark etter ark. Han var ivrig, virket meget bestemt, men samtidig litt stolt over å kunne komme med dette: midtsidene fra Døves Tidsskrift. Dette organ for Norges Døveforbund hadde for kort tid siden startet opp med å trykke som bilag, heftete midtsider, Norsk tegnspråk, slik Tegnspråkutvalget i NDF hadde bestemt det. John abonnerte på bladet, selvfølgelig, han hadde samlet alle, og nå hadde han sittet og plukket ut hver eneste midtside, ordnet dem i rett rekkefølge for at vi skulle få dem. - Se her, sa han, dere må sette i gang og lære dere og Elias tegn!
Men dette var jo en annen musikk! Hva hadde ikke eksperten, audiopedagogen, sagt: få hendene på ryggen, lær tale og munnavlesning! Og nå stod John og ga oss det stikk motsatte råd! Uten tvil var islendingen ekspert, hennes utdanning tilsa respekt for hennes råd, men visste hun nå alt? Dette spørsmålet ble mer og mer aktuelt, for foran oss stod en som gjennom et førti års langt liv som døv hadde erfart på kropp og sinn det nesten ingen kan studere seg til og egentlig vite noe om.
Og Elias? Med sine store, blå øyne, som ennå satt dypt i et tydelig preget ansikt, så han på John som oss andre? Vi kunne ikke spørre ham, men på den andre siden: våget vi å gå imot en som hadde gjennomlevd det Elias nå bare var i den aller spede begynnelse av? Men hvem skulle lære oss tegnspråk? Ikke et eneste menneske i nærheten, bortsett fra John, kunne noe om dette.
I den hektiske tiden som nå fulgte, ble det bare mer og mer klart for oss at John hadde rett. Han måtte ha rett. Og etter hvert skulle vi da også komme i kontakt med flere personer og flere instanser som alle mente det samme. I valget mellom ekspertisen og livserfaringen valgte vi den siste. Ingen skal noensinne få overbevist oss om at vi valgte feil.
Vi følte oss totalt hjelpeløs da Elias mistet hørselen. Noe slikt hadde vi aldri tenkt skulle skje i vår nære familie. Likevel ble det plutselig vår egen hverdag. På sentralsykehuset i Tromsø ble Elias behørig notert ned med henblikk på den videre saksgang. Navn og nummer, og alt som byråkratiet forlanger. Og etter en stund hjemme i Karasjok, dukket det opp ei dame som spurte etter oss og Elias. Det var audiopedagogen. Ikke for Karasjok og omegn, ikke for distriktet en gang, nei, for hele fylket, selv om Finnmark er større enn Danmark.
Fra boken "Elias - gutten med øynene"
skrevet av Arne Ola Grimstad
utgitt på Gyldendal Norsk Forlag, 1993