Velg bakgrunnsfarge:
Frelsessoldat og klokker
(Fra Nils-Petter Enstads bok "Tegnet i hendene - historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge", utgitt på Genesis forlag, 2001, side 90-91)
I Krigsropet nr. 4, 1929 står det en usignert artikkel med tittelen "Fra vårt arbeid blant døve", med undertittelen "En historie om en av de mange". Artikkelen er beretningen om en ung, døv man som kommer itl Frelsesarmeens møter i et ike navngitt korps, som blir frelst og innvidd til frelsessoldat. Den unge manen har et brennende ønske om å få sin hørsel igjen, og mot slutten av artikkelen leser vi: "Gud hørte ham. Hørte ham på sin egen måte. Han sendte sine tjenere. Vi kaller dem for døvemisjonærer. De bærer sitt misjonærnavn med heder og ære, og med samme rett som hvilken som helst annen misjonær på hvilket som helst annet felt. De lærte ham tegnspråket. De døves språk."
Artikkelen er illustrert med to fotografier. Det ene viser "De døves forening i Stavanger", det andre viser en mann og kvinne, begge i Frelsesarmeens uniform, i samtale på tegnspråk. "Kommandant Edsrøm i samtale med en døv frelsessoldat", står det under bildet. Den døve frelsessoldaten het Henry Larsen. Han ble fødti Stavanger i 1901, og var blitt frelsessoldat i 1923. Gjennom en rekke små artikler og innlegg i Krigsropet og Solgul, skrevet både av ham selv og andre, kan vi få et forholdsvis klart og tydelig bilde av hans liv og skjebne. Henry Larsen var "døvblitt". Det medførte at han snakket forholdsvis klart, men det førte også til at etter hvert som han mistet hørselen, ble han mer og mer isolert og ensom. Etter at han var død, skrev Fernanda Edstrøm i Solgull: "Da jeg første gang så ham, satt han bak de døve i Frelsesarmeens lokale. Han satt der med høreapparatet, men uten å oppfatte det talte språk og uten å forstå de døves tegnspråk. Det ble fortalt meg i møtet at han is itt vitnesbyrd hadde sagt at han trass i høreapparatet ikke hadde hørt en tale, sang eller bønn. Ved møtets slutt gikk jeg ned til ham med en papirlapp, der jeg hadde skrevet: "Vil du at jeg skal lære deg tegnspråk?" "Ja, takk", var svaret. "Jeg kan komme i morgen, da har jeg fri." Han kom, og vi hadde en læretime som ga ha mot til å fortsette."
Det var en tøff kamp for den unge mannen - ikke minst åndelig - før han ble fortrolig med sin døvhet. Han ba Gud om å bli helbredet, slik at han kunne få hørselen igjen. I stedet kom en frelsesoffiser og tilbød seg å lære ham tegnspråk. Da ble det åpnet nye dører for ham. Dette var ikke bare dører som gjorde det mulig for ham å få del i forkynnelsen igjen, men som også gjorde det mulig for ham å vitne og forkynne for andre. Dette er sikkert forklaringen på at han fikk en så sterk kjærlighet til tegnspråket. "Lovet være Herren, som hørte min bønn! Nå kan jeg lytte til evangeliet, om ikke med øret, så med øyet, og ved hjelp av tegnspråket kan jeg være med og vitne om Kristus," skrev han senere. Han tok på seg forskjellige oppgaver i Stavanger korps, og når døveoffiserene i Vestre distrikt var på reise, arrangerte han møter for døve i Frelsesarmeen. I de senere år av sitt liv gjorde han også tjeneste som klokker i døvekirken i Stavanger.
(Fra Nils-Petter Enstads bok "Tegnet i hendene - historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde i Norge", utgitt på Genesis forlag, 2001, side 90-91)
I Krigsropet nr. 4, 1929 står det en usignert artikkel med tittelen "Fra vårt arbeid blant døve", med undertittelen "En historie om en av de mange". Artikkelen er beretningen om en ung, døv man som kommer itl Frelsesarmeens møter i et ike navngitt korps, som blir frelst og innvidd til frelsessoldat. Den unge manen har et brennende ønske om å få sin hørsel igjen, og mot slutten av artikkelen leser vi: "Gud hørte ham. Hørte ham på sin egen måte. Han sendte sine tjenere. Vi kaller dem for døvemisjonærer. De bærer sitt misjonærnavn med heder og ære, og med samme rett som hvilken som helst annen misjonær på hvilket som helst annet felt. De lærte ham tegnspråket. De døves språk."
Artikkelen er illustrert med to fotografier. Det ene viser "De døves forening i Stavanger", det andre viser en mann og kvinne, begge i Frelsesarmeens uniform, i samtale på tegnspråk. "Kommandant Edsrøm i samtale med en døv frelsessoldat", står det under bildet. Den døve frelsessoldaten het Henry Larsen. Han ble fødti Stavanger i 1901, og var blitt frelsessoldat i 1923. Gjennom en rekke små artikler og innlegg i Krigsropet og Solgul, skrevet både av ham selv og andre, kan vi få et forholdsvis klart og tydelig bilde av hans liv og skjebne. Henry Larsen var "døvblitt". Det medførte at han snakket forholdsvis klart, men det førte også til at etter hvert som han mistet hørselen, ble han mer og mer isolert og ensom. Etter at han var død, skrev Fernanda Edstrøm i Solgull: "Da jeg første gang så ham, satt han bak de døve i Frelsesarmeens lokale. Han satt der med høreapparatet, men uten å oppfatte det talte språk og uten å forstå de døves tegnspråk. Det ble fortalt meg i møtet at han is itt vitnesbyrd hadde sagt at han trass i høreapparatet ikke hadde hørt en tale, sang eller bønn. Ved møtets slutt gikk jeg ned til ham med en papirlapp, der jeg hadde skrevet: "Vil du at jeg skal lære deg tegnspråk?" "Ja, takk", var svaret. "Jeg kan komme i morgen, da har jeg fri." Han kom, og vi hadde en læretime som ga ha mot til å fortsette."
Det var en tøff kamp for den unge mannen - ikke minst åndelig - før han ble fortrolig med sin døvhet. Han ba Gud om å bli helbredet, slik at han kunne få hørselen igjen. I stedet kom en frelsesoffiser og tilbød seg å lære ham tegnspråk. Da ble det åpnet nye dører for ham. Dette var ikke bare dører som gjorde det mulig for ham å få del i forkynnelsen igjen, men som også gjorde det mulig for ham å vitne og forkynne for andre. Dette er sikkert forklaringen på at han fikk en så sterk kjærlighet til tegnspråket. "Lovet være Herren, som hørte min bønn! Nå kan jeg lytte til evangeliet, om ikke med øret, så med øyet, og ved hjelp av tegnspråket kan jeg være med og vitne om Kristus," skrev han senere. Han tok på seg forskjellige oppgaver i Stavanger korps, og når døveoffiserene i Vestre distrikt var på reise, arrangerte han møter for døve i Frelsesarmeen. I de senere år av sitt liv gjorde han også tjeneste som klokker i døvekirken i Stavanger.