Velg bakgrunnsfarge:
Jomfrugraven
Klipp fra romanen "Jomfrugraven", utgitt av Cappelen (1997). Forfatter: Jeffery Deaver.
(...)
Da han så vekk, løftet Melanie hendene og skiftet fra vanlig tegnspråk til taletegnspråk med bokstavtegn. Det var en klønete måte å kommunisere på - hun var nødt til å stave mange ord og sette dem sammen akkurat slik de var satt sammen i talespråket. Men på den måten kunne hun begrense seg til små håndbevegelser og unngå de store bevegelsene som var typiske for vanlig tegnspråk.
- Ikke gjør ham sint, signaliserte hun til Susan. - Ta det med ro.
- De er noen drittsekker. Susan nektet å kutte ut det vanlige tegnspråket.
- Jeg vet det. Men ikke provoser dem!
- De gjør oss ikke noe. Dør vi, er vi helt ubrukelige.
Melanie sa oppgitt: - De kan skade oss uten å drepe oss.
Susan gjorde en grimase og så vekk.
Hva er det hun vil vi skal gjøre? Tenkte Melanie sint. Ta våpnene deres og skyte dem? Men samtidig tenkte hun: Å, hadde jeg bare vært som henne! Se på øynene hennes! Se så sterk hun er! Hun er åtte år yngre enn meg, men jeg føler meg som en unge når jeg er sammen med henne.
Noe av denne misunnelsen hang sammen med at Susan hadde høy rang blant de døve. Hun var "ekte" døv - hun var født døv. Ikke bare det, hun var en døv født av døve. Begge foreldrene hennes hadde vært døve. Allerede i en alder av 17 år var hun politisk aktiv i døvesaker, hun hadde kommet inn på Gallaudet i Washington D.C. på et kjempestipend, og hun var kompromissløs og ville aldri bruke annet enn de døves eget tegnspråk, aldri taletegnspråket, og avviste alle som prøvde å lære de døve å snakke. Susan Phillips var en moteriktig, moderne døv ung kvinne, vakker og sterk, og Melanie ville mye heller være sammen med henne på et sted som dette enn ha en hel skokk med mannfolk rundt seg.
Tekst på baksiden av boken: "En skolebuss bråstopper på en øde motorvei. I bussen er åtte døve skolejenter og to kvinnelige lærere. De skulle aldri ha stoppet. Tre fanger, desparate og uten skrupler, har nettopp rømt fra fengselet. De har intet å tape. Og nå, med skolejentene som gisler, har de alt å vinne. Rømlingene barrikaderer seg med gislene i et nedlagt slakteri, og betingelsene er knallharde: Hvis de ikke får det som de vil, kommer de til å drepe en jente hver time..."
Klipp fra romanen "Jomfrugraven", utgitt av Cappelen (1997). Forfatter: Jeffery Deaver.
(...)
Da han så vekk, løftet Melanie hendene og skiftet fra vanlig tegnspråk til taletegnspråk med bokstavtegn. Det var en klønete måte å kommunisere på - hun var nødt til å stave mange ord og sette dem sammen akkurat slik de var satt sammen i talespråket. Men på den måten kunne hun begrense seg til små håndbevegelser og unngå de store bevegelsene som var typiske for vanlig tegnspråk.
- Ikke gjør ham sint, signaliserte hun til Susan. - Ta det med ro.
- De er noen drittsekker. Susan nektet å kutte ut det vanlige tegnspråket.
- Jeg vet det. Men ikke provoser dem!
- De gjør oss ikke noe. Dør vi, er vi helt ubrukelige.
Melanie sa oppgitt: - De kan skade oss uten å drepe oss.
Susan gjorde en grimase og så vekk.
Hva er det hun vil vi skal gjøre? Tenkte Melanie sint. Ta våpnene deres og skyte dem? Men samtidig tenkte hun: Å, hadde jeg bare vært som henne! Se på øynene hennes! Se så sterk hun er! Hun er åtte år yngre enn meg, men jeg føler meg som en unge når jeg er sammen med henne.
Noe av denne misunnelsen hang sammen med at Susan hadde høy rang blant de døve. Hun var "ekte" døv - hun var født døv. Ikke bare det, hun var en døv født av døve. Begge foreldrene hennes hadde vært døve. Allerede i en alder av 17 år var hun politisk aktiv i døvesaker, hun hadde kommet inn på Gallaudet i Washington D.C. på et kjempestipend, og hun var kompromissløs og ville aldri bruke annet enn de døves eget tegnspråk, aldri taletegnspråket, og avviste alle som prøvde å lære de døve å snakke. Susan Phillips var en moteriktig, moderne døv ung kvinne, vakker og sterk, og Melanie ville mye heller være sammen med henne på et sted som dette enn ha en hel skokk med mannfolk rundt seg.
Tekst på baksiden av boken: "En skolebuss bråstopper på en øde motorvei. I bussen er åtte døve skolejenter og to kvinnelige lærere. De skulle aldri ha stoppet. Tre fanger, desparate og uten skrupler, har nettopp rømt fra fengselet. De har intet å tape. Og nå, med skolejentene som gisler, har de alt å vinne. Rømlingene barrikaderer seg med gislene i et nedlagt slakteri, og betingelsene er knallharde: Hvis de ikke får det som de vil, kommer de til å drepe en jente hver time..."