Velg bakgrunnsfarge:
«Mamma, kan du høre at det snør?»
Mens jeg sitter og avslutter denne boken, dukker det opp et par minner fra Ronnys barndom.
Ronny og jeg sitter alene i stuen en sen høstkveld da det plutselig begynner å regne.
«Det regner ute,» forteller jeg han. Han ser undrende ut i mørket. «Hvordan vet du det?»
«Jeg hører regnet når det treffer taket og asfalten. Men det kan også regne stille, uten lyd,
det er avhengig av regnets kraft.» Ronny ser tankefull ut og går ut på balkongen. «Kunne du
høre regnet?» Jeg forstår hvorfor han gikk ut. «Nei, jeg kan bare se og føle det.»
Senere på høsten begynner det en dag å snø. Ronny ser lenge ut av vinduet i dype tanker.
«Mamma, kan du høre at det snør?» Hjertet mitt krymper seg i sorg. «Nei, gutten min,
jeg kan ikke høre at det snør.» «Hvorfor ikke?» spør han. «Du kan jo høre regnet.»
«Fordi snøen er så lett og drysser fjørlett ned på bakken.»
Ronny fikk aldri høre regnet som plasker mot taket. Han fikk aldri høre melodienes
berusende og fortryllende toner. Men han følte musikkens rytme i sin kropp og danset
etter dens fengslende takt. Han fikk aldri høre fuglesang ved daggry eller bekkens
klukkende og sildrende klang. Ei heller fikk han oppleve vindens sus i tretoppene,
men han hørte tordenens bulder og brak og trommenes slag. Han fikk aldri høre min
ømme og trøstende hvisken, men han så og følte min kjærlighet.
Men selv om Ronny aldri fikk høre allverdens lyder, begrenset det ikke hans
glede og livsutfoldelse. Hans øyne så mer enn de fleste av oss ser. Han oppfattet nyanser
og detaljer som går andre hus fordi. Og han levde med en intens og glødende glede og kraft
som om han ante at hans liv skulle bli kort.
Hva var hans oppgave på jorden? Kanskje var det å spre glede og berøre våre sjeler
med sin godhet og sjarm. For alle hjerter smeltet når han smilte sitt varme smil. Og ansiktet
lyste med en glans som strålte inn i våre hjerter og beriket våre liv.
Så lukker vi deg
i våre hjerter inn,
og gjemmer deg
innerst inne.
Der skal du fredfullt få bo
i våre sinn
som et kjært
og dyrebart minne,
til vi møtes igjen.
Takk for det du ga.
FORORD
Det umulige, utenkelige og ubegripelige har skjedd. Min sønn er død. Den 16. august 1994
omkom han i en bilulykke nær Ål i Hallingdal, en måned før sin 24. fødselsdag. Hans kamerat,
Rune, ble bare lettere skadd og slapp med skrekken. Jeg mener på ingen måte å bagatellisere
eller undervurdere hans opplevelse, den var traumatisk nok. Det å være vitne til sin beste
venns død og selv overleve, måtte i seg selv utløse motstridende følelser; glede over å
være i live, og sjokk, vantro og sorg over å se Ronnys livløse kropp ligge i veikanten.
Ronny hadde nettopp kommet hjem fra en femukers rundreise i USA og Canada.
Han var breddfull av inntrykk og opplevelser og ville dele disse med sine venner på Ål.
De to kameratene skulle bare kjøre en kveldstur. En sving, for stor fart kanskje,
et øyeblikks uoppmerksomhet - jeg vet ikke. Bilen kom utfor asfaltkanten, halvveis
ned i en grøft, og Ronny prøvde å få den på rett kjøl. Etter politiets utsagn var han
for brå på rattet, og bilen går rundt - engang, to ganger, tre ganger. Begge blir
slengt ut av bilen. Ronny døde momentant, har jeg fått opplyst, mer vil jeg ikke vite.
Hvilken hensikt vil en detaljert gjennomgåelse av årsak og skade ha? Min sønn er død.
Tilbake sitter en knust mor, far, to søstre, tre besteforeldre og en stor vennekrets -
Ronnys venner.
Uvilkårlig tenker jeg på skjebnen. Er det slik at våre liv er forutbestemt?
At i det øyeblikket vi blir unnfanget, er vår livsvei allerede stykket ut? Spiller
faktorer flaks og uflaks, hell og uhell inn? Eller beror alt på tilfeldigheter?
Fra boken "Ronny og jeg - gjennom kjærlighet og sorg"
skrevet av Ronnys mor
utgitt på Døves Forlag AS 1996
Mens jeg sitter og avslutter denne boken, dukker det opp et par minner fra Ronnys barndom.
Ronny og jeg sitter alene i stuen en sen høstkveld da det plutselig begynner å regne.
«Det regner ute,» forteller jeg han. Han ser undrende ut i mørket. «Hvordan vet du det?»
«Jeg hører regnet når det treffer taket og asfalten. Men det kan også regne stille, uten lyd,
det er avhengig av regnets kraft.» Ronny ser tankefull ut og går ut på balkongen. «Kunne du
høre regnet?» Jeg forstår hvorfor han gikk ut. «Nei, jeg kan bare se og føle det.»
Senere på høsten begynner det en dag å snø. Ronny ser lenge ut av vinduet i dype tanker.
«Mamma, kan du høre at det snør?» Hjertet mitt krymper seg i sorg. «Nei, gutten min,
jeg kan ikke høre at det snør.» «Hvorfor ikke?» spør han. «Du kan jo høre regnet.»
«Fordi snøen er så lett og drysser fjørlett ned på bakken.»
Ronny fikk aldri høre regnet som plasker mot taket. Han fikk aldri høre melodienes
berusende og fortryllende toner. Men han følte musikkens rytme i sin kropp og danset
etter dens fengslende takt. Han fikk aldri høre fuglesang ved daggry eller bekkens
klukkende og sildrende klang. Ei heller fikk han oppleve vindens sus i tretoppene,
men han hørte tordenens bulder og brak og trommenes slag. Han fikk aldri høre min
ømme og trøstende hvisken, men han så og følte min kjærlighet.
Men selv om Ronny aldri fikk høre allverdens lyder, begrenset det ikke hans
glede og livsutfoldelse. Hans øyne så mer enn de fleste av oss ser. Han oppfattet nyanser
og detaljer som går andre hus fordi. Og han levde med en intens og glødende glede og kraft
som om han ante at hans liv skulle bli kort.
Hva var hans oppgave på jorden? Kanskje var det å spre glede og berøre våre sjeler
med sin godhet og sjarm. For alle hjerter smeltet når han smilte sitt varme smil. Og ansiktet
lyste med en glans som strålte inn i våre hjerter og beriket våre liv.
Så lukker vi deg
i våre hjerter inn,
og gjemmer deg
innerst inne.
Der skal du fredfullt få bo
i våre sinn
som et kjært
og dyrebart minne,
til vi møtes igjen.
Takk for det du ga.
FORORD
Det umulige, utenkelige og ubegripelige har skjedd. Min sønn er død. Den 16. august 1994
omkom han i en bilulykke nær Ål i Hallingdal, en måned før sin 24. fødselsdag. Hans kamerat,
Rune, ble bare lettere skadd og slapp med skrekken. Jeg mener på ingen måte å bagatellisere
eller undervurdere hans opplevelse, den var traumatisk nok. Det å være vitne til sin beste
venns død og selv overleve, måtte i seg selv utløse motstridende følelser; glede over å
være i live, og sjokk, vantro og sorg over å se Ronnys livløse kropp ligge i veikanten.
Ronny hadde nettopp kommet hjem fra en femukers rundreise i USA og Canada.
Han var breddfull av inntrykk og opplevelser og ville dele disse med sine venner på Ål.
De to kameratene skulle bare kjøre en kveldstur. En sving, for stor fart kanskje,
et øyeblikks uoppmerksomhet - jeg vet ikke. Bilen kom utfor asfaltkanten, halvveis
ned i en grøft, og Ronny prøvde å få den på rett kjøl. Etter politiets utsagn var han
for brå på rattet, og bilen går rundt - engang, to ganger, tre ganger. Begge blir
slengt ut av bilen. Ronny døde momentant, har jeg fått opplyst, mer vil jeg ikke vite.
Hvilken hensikt vil en detaljert gjennomgåelse av årsak og skade ha? Min sønn er død.
Tilbake sitter en knust mor, far, to søstre, tre besteforeldre og en stor vennekrets -
Ronnys venner.
Uvilkårlig tenker jeg på skjebnen. Er det slik at våre liv er forutbestemt?
At i det øyeblikket vi blir unnfanget, er vår livsvei allerede stykket ut? Spiller
faktorer flaks og uflaks, hell og uhell inn? Eller beror alt på tilfeldigheter?
Fra boken "Ronny og jeg - gjennom kjærlighet og sorg"
skrevet av Ronnys mor
utgitt på Døves Forlag AS 1996
«Jeg hører regnet når det treffer taket og asfalten. Men det kan også regne stille, uten lyd,
det er avhengig av regnets kraft.» Ronny ser tankefull ut og går ut på balkongen. «Kunne du høre regnet?» Jeg forstår hvorfor han gikk ut. «Nei, jeg kan bare se og føle det.»
i våre hjerter inn,
og gjemmer deg
innerst inne.
Der skal du fredfullt få bo
i våre sinn
som et kjært
og dyrebart minne,
til vi møtes igjen.
Takk for det du ga.
FORORD |
Fra boken "Ronny og jeg - gjennom kjærlighet og sorg"
skrevet av Ronnys mor
utgitt på Døves Forlag AS 1996