Velg bakgrunnsfarge:
Hedevig Sophie Rosing og skolen hennes, 1881 - 1895
Vi skal nå vende tilbake til Hedevig Sophie. 22. september 1865 sto Hedevig Sophie brud i Ås kirke. Da ble hun viet til søskenbarnet sitt, Hans Anton Rosing. Han var en av de mest betydelige landbrukskjemikerne i Norge da. Han ga ut f.eks. populærvitenskapelige skrifter sammen med Peter Christen Asbjørnsen. Ekteskapet ble ikke langt. I 1867 døde H.A. Rosing, og Hedevig satt barnløs tilbake som enke.
Det ville være ulikt Hedevig Rosing å gi seg over. Ett og et halvt år etter at hun hadde blitt enke, flytta hun til Kristiania. Der ble hun lærer i folkeskolen, og ble etter kort tid en av de kjente pedagogene i byen. Hun kom også med blant hovedstadens kvinnesakskvinner og ble en aktiv feminist livet ut.
Kristiania hadde sitt "døvstummeinstitutt" og Fredrik G. Balchen var styrer. Balchen var en fin pedagog, og han hadde i tillegg en usedvanlig god teft til å velge sine medarbeidere. Vi kan nevne blant andre Conrad Svendsen, landets første døveprest, I.A. Fjørtoft, Balchens etterfølger, og Hedevig Rosing! I 1872 fikk Balchen fru Rosing til å søke lærerpost ved skolen hans. Alt fra første dag ble hun grepet av den utfordring det er å undervise hørselshemma barn. Hun kom også med i arbeidet blant de voksne døve, og ble en av stifterne av "De norske Døvstummes Forening i Christiania", seinere kalt "Oslo Døveforening".
Skulle en døvelærer lære mer om faget sitt, så måtte han reise utenlands. I 1880 fikk Hedevig Rosing stipend og reiste til utlandet, til Kontinentet, for å sette seg inn i moderne døvepedagogikk. Hun deltok i Den II. internasjonale Døvelærerkongress i Milano i 1880, der det ble vedtatt en resolusjon om at talemetoden skulle være den framtidige undervisningsmetode ved døveskolene. Hedevig Rosing skriver om dette:
"- idet en stor mængde af de endnu dengang ivrige forkjæmpere for tegnmethoden lod seg overbevise om talemethodens uomtvistelige fordele, hvilket siden har givet anledning til, at tegneskolernes eller skriftskolernes antal efterhaanden mere og mere svinder og erstattes med taleskoler".
IV
Hedevig Rosing hadde en visjon. Det var den talende døve i et hørende samfunn, en døvepedagogisk ideologi med integrasjon som mål. Hun skriver:
"Hvad der egentlig bevægede mig til at oprette en skole for døve her i Kristiania, var først og fremst en levende attraa efter ved selvstendig virksomhed at forsøge at gjennemføre de principer og tanker, som opfyldte mig, og uhindret at hengive mig til studiet af døvstummeundervisningen, som havde vakt al min interesse."
Skolen skulle være liten, barna skulle bo eksternt - det ville gi mest talepåvirkning - og skolen burde ligge i hovedstaden, "- som yder ved sine samlinger og andre seværdigheder en rigere kilde til elevernes udvikling og dannelse -".
I og med "Abnormskoleloven", som slo fast skoleplikt for de døve, var det klart at en ville få stor plassmangel ved de skolene en alt hadde. I 1880 kontakta fru Rosing Kirkeministeren og formannen i Kirkekomiteen og la fram planen sin om en liten ekstern døveskole i Kristiania. Hun ville ha statsstønad for
"- en privatskole uden offentlig understøttelse, kunde i det høieste opretholdes for et mindre parti velstaaende familiers børn, hvilket det dog slet ikke laa i min plan at tilveiebringe".
Fru Rosing søkte om Kr. 1.000 i statsstønad til en skole med inntil 32 elever, fordelt på 4 to-årige klasser. Hun ville også ha ensarta elever "- altsaa med udelukkelse af sinker ligeledes børn, der senere er blevne døve og medbrakte et udviklet talesprog -".
20. november 1880 løyvde Stortinget Kr. 1.000 til fru Rosing. Betingelsen var at skolen skulle være oppretta i januar 1881. Men det hadde vært stor tvil i Stortinget. Var det forsvarlig å løyve statstilskott til ei kvinne som attpåtil ville fritt administrere skolen sin og bruke offentlige midler slik hun sjøl syntes var vettigst! I mellomtida hadde fru Rosing innredt til skolebruk et lite hus på Briskeby - Lille Bloksbjerg - og 15. januar 1881 sto skolen klar til å ta imot sine første elever.
V
Hedevig Rosing kalte skolen sin for "Fru Rosings Taleskole for Døvstumme". Det var som en fanfare for det mot og den vilje hun hadde for å nå målsettinga si, det talende døve barnet. Men begynnelsen var ikke lett. Elevene, som hun hadde venta skulle komme, kom ikke. De som kom var åndssvake eller hadde andre funksjonshemninger. Men ingen var hørselsskadd. Fru Rosing averterte og sendte ut sirkulærer, måned etter måned. Men ingen kom. Først 1. juli 1881 kunne hun begynne skolen med en elev. Det var Karl Oscar Lindborg, 9 år gammel fra Kristiania. I september kom det tre nye elever, og i oktober en elev. Den siste eleven, en gutt, hadde tidligere gått hos Balchen. Gutten var svak av seg og døde i august 1882. Våren 1882 kom det tre elever, tre småjenter. Da skolen hadde vært i drift ett år, hadde den 7 elever, 3 jenter og 4 gutter.
Fru Rosing sleit hardt med å få budsjettet sitt til å holde. Hun hadde rekna med et mye større elevtall, og sjøl om det hver elev skulle betale ikke var så stor en sum, Kr. 20 i skolepenger og Kr. 20 i kostpenger, så spilte dette ei stor rolle for skolens økonomi. Da Hedevig Rosing engasjerte døvelærerinne frk Schou fra Kristiansand, så hadde hun bare råd til å ha henne 8 timer i uka. Hun kunne ikke betale for mer. Men, som fru Rosing skriver:
"- af interesse for de døve børn kom frøken Schou dog to timer fra kl 11 til 1 hver dag og forsømte aldrig".
For skoleåret 1882/83 søkte fru Rosing om et statsbidrag på kr 3.600,-. Departementet førte opp kr 2.000,-. Men Kirkekomiteen syntes at det var nok med en stor døveskole i Kristiania og hadde
"- i sin almindelighed betenkeligheder ved at stille en større anstalt under en kvindes ledelse".
De foreslo Kr 1.000,-, og det ble vedtatt.
Fru Rosing så det pedagogiske uholdbare ved å få "klasse" i stedet for "skole". For å få nok elever til ei forsvarlig klassedeling, tilbydde hun avslag i skolepengene, ja hun tilbydde fri undervisning og opphold også. Men elevene kom ikke. Folk ville vente til "Abnormskoleloven" trådde i kraft. Dette at hun ble kjønnsdiskriminert av Kirkekomiteen, gikk hardt inn på fru Rosing. Hun hadde ofra alt for skolen sin, og aldri hadde det falt henne inn at ei kvinne ikke skulle greie styrerjobben like godt som en mann. Men da det røynde som hardest på, kunne hun likevel skrive:
"Naar jeg saa dem på sin plads, glade og ivrige i arbeidet, naar jeg saa deres fryd over hvert ord de lærte, og hørte dem blive talende, ikke stumme, naar jeg saa dem blive tænkende væsener, som følte Guds og alle gode engles nærværelse, saa svandt al usikkerhed som en drøm, og enhver af os, som dengang arbeidet sammen, lagde med tillid fremtiden i hans haand, som dog ene raader".
Fra heftet "Fra Lille Bloksbjerg til Nedre Gausen skole, 1881-1981"
Vi skal nå vende tilbake til Hedevig Sophie. 22. september 1865 sto Hedevig Sophie brud i Ås kirke. Da ble hun viet til søskenbarnet sitt, Hans Anton Rosing. Han var en av de mest betydelige landbrukskjemikerne i Norge da. Han ga ut f.eks. populærvitenskapelige skrifter sammen med Peter Christen Asbjørnsen. Ekteskapet ble ikke langt. I 1867 døde H.A. Rosing, og Hedevig satt barnløs tilbake som enke. Det ville være ulikt Hedevig Rosing å gi seg over. Ett og et halvt år etter at hun hadde blitt enke, flytta hun til Kristiania. Der ble hun lærer i folkeskolen, og ble etter kort tid en av de kjente pedagogene i byen. Hun kom også med blant hovedstadens kvinnesakskvinner og ble en aktiv feminist livet ut. Kristiania hadde sitt "døvstummeinstitutt" og Fredrik G. Balchen var styrer. Balchen var en fin pedagog, og han hadde i tillegg en usedvanlig god teft til å velge sine medarbeidere. Vi kan nevne blant andre Conrad Svendsen, landets første døveprest, I.A. Fjørtoft, Balchens etterfølger, og Hedevig Rosing! I 1872 fikk Balchen fru Rosing til å søke lærerpost ved skolen hans. Alt fra første dag ble hun grepet av den utfordring det er å undervise hørselshemma barn. Hun kom også med i arbeidet blant de voksne døve, og ble en av stifterne av "De norske Døvstummes Forening i Christiania", seinere kalt "Oslo Døveforening". Skulle en døvelærer lære mer om faget sitt, så måtte han reise utenlands. I 1880 fikk Hedevig Rosing stipend og reiste til utlandet, til Kontinentet, for å sette seg inn i moderne døvepedagogikk. Hun deltok i Den II. internasjonale Døvelærerkongress i Milano i 1880, der det ble vedtatt en resolusjon om at talemetoden skulle være den framtidige undervisningsmetode ved døveskolene. Hedevig Rosing skriver om dette: "- idet en stor mængde af de endnu dengang ivrige forkjæmpere for tegnmethoden lod seg overbevise om talemethodens uomtvistelige fordele, hvilket siden har givet anledning til, at tegneskolernes eller skriftskolernes antal efterhaanden mere og mere svinder og erstattes med taleskoler".
IV
Hedevig Rosing hadde en visjon. Det var den talende døve i et hørende samfunn, en døvepedagogisk ideologi med integrasjon som mål. Hun skriver: "Hvad der egentlig bevægede mig til at oprette en skole for døve her i Kristiania, var først og fremst en levende attraa efter ved selvstendig virksomhed at forsøge at gjennemføre de principer og tanker, som opfyldte mig, og uhindret at hengive mig til studiet af døvstummeundervisningen, som havde vakt al min interesse." Skolen skulle være liten, barna skulle bo eksternt - det ville gi mest talepåvirkning - og skolen burde ligge i hovedstaden, "- som yder ved sine samlinger og andre seværdigheder en rigere kilde til elevernes udvikling og dannelse -". I og med "Abnormskoleloven", som slo fast skoleplikt for de døve, var det klart at en ville få stor plassmangel ved de skolene en alt hadde. I 1880 kontakta fru Rosing Kirkeministeren og formannen i Kirkekomiteen og la fram planen sin om en liten ekstern døveskole i Kristiania. Hun ville ha statsstønad for "- en privatskole uden offentlig understøttelse, kunde i det høieste opretholdes for et mindre parti velstaaende familiers børn, hvilket det dog slet ikke laa i min plan at tilveiebringe". Fru Rosing søkte om Kr. 1.000 i statsstønad til en skole med inntil 32 elever, fordelt på 4 to-årige klasser. Hun ville også ha ensarta elever "- altsaa med udelukkelse af sinker ligeledes børn, der senere er blevne døve og medbrakte et udviklet talesprog -". 20. november 1880 løyvde Stortinget Kr. 1.000 til fru Rosing. Betingelsen var at skolen skulle være oppretta i januar 1881. Men det hadde vært stor tvil i Stortinget. Var det forsvarlig å løyve statstilskott til ei kvinne som attpåtil ville fritt administrere skolen sin og bruke offentlige midler slik hun sjøl syntes var vettigst! I mellomtida hadde fru Rosing innredt til skolebruk et lite hus på Briskeby - Lille Bloksbjerg - og 15. januar 1881 sto skolen klar til å ta imot sine første elever.
V
Hedevig Rosing kalte skolen sin for "Fru Rosings Taleskole for Døvstumme". Det var som en fanfare for det mot og den vilje hun hadde for å nå målsettinga si, det talende døve barnet. Men begynnelsen var ikke lett. Elevene, som hun hadde venta skulle komme, kom ikke. De som kom var åndssvake eller hadde andre funksjonshemninger. Men ingen var hørselsskadd. Fru Rosing averterte og sendte ut sirkulærer, måned etter måned. Men ingen kom. Først 1. juli 1881 kunne hun begynne skolen med en elev. Det var Karl Oscar Lindborg, 9 år gammel fra Kristiania. I september kom det tre nye elever, og i oktober en elev. Den siste eleven, en gutt, hadde tidligere gått hos Balchen. Gutten var svak av seg og døde i august 1882. Våren 1882 kom det tre elever, tre småjenter. Da skolen hadde vært i drift ett år, hadde den 7 elever, 3 jenter og 4 gutter. Fru Rosing sleit hardt med å få budsjettet sitt til å holde. Hun hadde rekna med et mye større elevtall, og sjøl om det hver elev skulle betale ikke var så stor en sum, Kr. 20 i skolepenger og Kr. 20 i kostpenger, så spilte dette ei stor rolle for skolens økonomi. Da Hedevig Rosing engasjerte døvelærerinne frk Schou fra Kristiansand, så hadde hun bare råd til å ha henne 8 timer i uka. Hun kunne ikke betale for mer. Men, som fru Rosing skriver: "- af interesse for de døve børn kom frøken Schou dog to timer fra kl 11 til 1 hver dag og forsømte aldrig". For skoleåret 1882/83 søkte fru Rosing om et statsbidrag på kr 3.600,-. Departementet førte opp kr 2.000,-. Men Kirkekomiteen syntes at det var nok med en stor døveskole i Kristiania og hadde "- i sin almindelighed betenkeligheder ved at stille en større anstalt under en kvindes ledelse". De foreslo Kr 1.000,-, og det ble vedtatt.
Fru Rosing så det pedagogiske uholdbare ved å få "klasse" i stedet for "skole". For å få nok elever til ei forsvarlig klassedeling, tilbydde hun avslag i skolepengene, ja hun tilbydde fri undervisning og opphold også. Men elevene kom ikke. Folk ville vente til "Abnormskoleloven" trådde i kraft. Dette at hun ble kjønnsdiskriminert av Kirkekomiteen, gikk hardt inn på fru Rosing. Hun hadde ofra alt for skolen sin, og aldri hadde det falt henne inn at ei kvinne ikke skulle greie styrerjobben like godt som en mann. Men da det røynde som hardest på, kunne hun likevel skrive: "Naar jeg saa dem på sin plads, glade og ivrige i arbeidet, naar jeg saa deres fryd over hvert ord de lærte, og hørte dem blive talende, ikke stumme, naar jeg saa dem blive tænkende væsener, som følte Guds og alle gode engles nærværelse, saa svandt al usikkerhed som en drøm, og enhver af os, som dengang arbeidet sammen, lagde med tillid fremtiden i hans haand, som dog ene raader".
Fra heftet "Fra Lille Bloksbjerg til Nedre Gausen skole, 1881-1981"