Velg bakgrunnsfarge:
Døvhet er ikke det motsatte av å høre
Kapittel 15, side 75:
Stykkets handling tar utgangspunkt i fortiden, og talepedagogen James gjenopplever
alle stadier i forelskelsen mellom ham og Sarah, den døve eleven som aldri lærte
noe, men ble værende på internatet som vaskehjelp. Fortiden raser gjennom ham i en
kaotisk strøm av glimt, replikker og hendelser. Bare konfliktene er klare.
Begynn med begynnelsen
Sarah som står og polerer en benk med møbelpuss.
- Lenger kan du ikke komme, sier hun.
- Jo, jeg skal komme lenger
- Jeg bor et sted hvor du ikke kan komme inn. Det er lukket for deg.
- Det lyder romantisk.
- Døvhet er ikke det motsatte av å høre, som du tror. Det er en stillhet fylt av lyd.
- Jaså, en stillhet fylt av lyd?
- Lyden av vår, som bryter opp gjennom vinters død. Hun lar hendene falle.
Det er en desemberkveld i 1982. På Trøndelag Teater framfører ensemblet "Guds forsømte barn" av Mark Medoff.
For første gang står en døv skuespiller på en norsk scene. Mira Zuckermann og
Per Jansen er Sarah og James.
James bruker all energi på å lære Sarah munnavlesning og tale for å trekke henne med i hørendes verden.
Men Sarah vil ikke bruke stemme. De kjemper kampen om et språk, en virkelighetsforståelse, et menneskesyn.
Vil James forstå, vil noen? Makter Sarah å vise døveverdenen i all dens rikdom og innskrenkethet?
Hvordan skal hun få ham og andre til å fatte at det er her alle døve må starte, og at de aldri må
slippe sin identitet når de skal ut blant hørende? Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden,
men taper sin sjel? Språket er sjelen, kan det som er innlysende være så vanskelig å forstå?
Side 19:
Det gikk lang tid før Judith skjønte hvordan bokstavene skulle henge sammen. Herr Daniel måtte
vise henne det i enerom, og da forsto hun omsider at bokstavene skulle trekkes sammen til de
ordene hørende brukte. Dette fikk hun til på et vis, men mange ord var ukjente, og hun måtte lære dem
fra tegningene på plansjene hans. Etterhvert ble det et slags system. Med Ima var det mye enklere,
for hun viste ordene med tegn. Hvor hadde Ima lært dem? Judith forsøkte å tenke tilbake, men kunne
ikke skjønne annet enn at hun alltid hadde snakket tegnspråk, ingen hadde behøvd å lære henne det.
Herr Daniel kunne også tegn, men han gjorde dem annerledes, oppstykket og langsomt, fordi han
snakket samtidig. Men det var riktig, påsto han, elevene måtte trene på munnavlesning. Dessuten
måtte de øve seg på å bruke stemme. Selv de hørende i Alchasoff-huset snakket ikke med tegn og
stemme samtidig, de brukte ikke mer enn ett språk om gangen. Det måtte da være umåtelig vanskelig
å snakke to språk samtidig? Judith ble av og til sittende og fungdere på hvordan tegn hang sammen
med ting, det var svimlende rart, og hun kom ikke til enden av tankebanene, ofte måtte herr
Daniel ta henne for seg.
Teksten er fra boken "Salomos forgård", av forfatter Mette Elisabeth Nergård,
fra Gyldendal Norsk Forlag, 1991
Kapittel 15, side 75:
Stykkets handling tar utgangspunkt i fortiden, og talepedagogen James gjenopplever
alle stadier i forelskelsen mellom ham og Sarah, den døve eleven som aldri lærte
noe, men ble værende på internatet som vaskehjelp. Fortiden raser gjennom ham i en
kaotisk strøm av glimt, replikker og hendelser. Bare konfliktene er klare.
Begynn med begynnelsen
Sarah som står og polerer en benk med møbelpuss.
- Lenger kan du ikke komme, sier hun.
- Jo, jeg skal komme lenger
- Jeg bor et sted hvor du ikke kan komme inn. Det er lukket for deg.
- Det lyder romantisk.
- Døvhet er ikke det motsatte av å høre, som du tror. Det er en stillhet fylt av lyd.
- Jaså, en stillhet fylt av lyd?
- Lyden av vår, som bryter opp gjennom vinters død. Hun lar hendene falle.
Det er en desemberkveld i 1982. På Trøndelag Teater framfører ensemblet "Guds forsømte barn" av Mark Medoff.
For første gang står en døv skuespiller på en norsk scene. Mira Zuckermann og
Per Jansen er Sarah og James.
James bruker all energi på å lære Sarah munnavlesning og tale for å trekke henne med i hørendes verden.
Men Sarah vil ikke bruke stemme. De kjemper kampen om et språk, en virkelighetsforståelse, et menneskesyn.
Vil James forstå, vil noen? Makter Sarah å vise døveverdenen i all dens rikdom og innskrenkethet?
Hvordan skal hun få ham og andre til å fatte at det er her alle døve må starte, og at de aldri må
slippe sin identitet når de skal ut blant hørende? Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden,
men taper sin sjel? Språket er sjelen, kan det som er innlysende være så vanskelig å forstå?
Side 19:
Det gikk lang tid før Judith skjønte hvordan bokstavene skulle henge sammen. Herr Daniel måtte
vise henne det i enerom, og da forsto hun omsider at bokstavene skulle trekkes sammen til de
ordene hørende brukte. Dette fikk hun til på et vis, men mange ord var ukjente, og hun måtte lære dem
fra tegningene på plansjene hans. Etterhvert ble det et slags system. Med Ima var det mye enklere,
for hun viste ordene med tegn. Hvor hadde Ima lært dem? Judith forsøkte å tenke tilbake, men kunne
ikke skjønne annet enn at hun alltid hadde snakket tegnspråk, ingen hadde behøvd å lære henne det.
Herr Daniel kunne også tegn, men han gjorde dem annerledes, oppstykket og langsomt, fordi han
snakket samtidig. Men det var riktig, påsto han, elevene måtte trene på munnavlesning. Dessuten
måtte de øve seg på å bruke stemme. Selv de hørende i Alchasoff-huset snakket ikke med tegn og
stemme samtidig, de brukte ikke mer enn ett språk om gangen. Det måtte da være umåtelig vanskelig
å snakke to språk samtidig? Judith ble av og til sittende og fungdere på hvordan tegn hang sammen
med ting, det var svimlende rart, og hun kom ikke til enden av tankebanene, ofte måtte herr
Daniel ta henne for seg.
Teksten er fra boken "Salomos forgård", av forfatter Mette Elisabeth Nergård,
fra Gyldendal Norsk Forlag, 1991
Begynn med begynnelsen
Sarah som står og polerer en benk med møbelpuss.
- Lenger kan du ikke komme, sier hun.
- Jo, jeg skal komme lenger
- Jeg bor et sted hvor du ikke kan komme inn. Det er lukket for deg.
- Det lyder romantisk.
- Døvhet er ikke det motsatte av å høre, som du tror. Det er en stillhet fylt av lyd.
- Jaså, en stillhet fylt av lyd?
- Lyden av vår, som bryter opp gjennom vinters død. Hun lar hendene falle.
Det er en desemberkveld i 1982. På Trøndelag Teater framfører ensemblet "Guds forsømte barn" av Mark Medoff.
For første gang står en døv skuespiller på en norsk scene. Mira Zuckermann og
Per Jansen er Sarah og James.
James bruker all energi på å lære Sarah munnavlesning og tale for å trekke henne med i hørendes verden.
Men Sarah vil ikke bruke stemme. De kjemper kampen om et språk, en virkelighetsforståelse, et menneskesyn.
Vil James forstå, vil noen? Makter Sarah å vise døveverdenen i all dens rikdom og innskrenkethet?
Hvordan skal hun få ham og andre til å fatte at det er her alle døve må starte, og at de aldri må
slippe sin identitet når de skal ut blant hørende? Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden,
men taper sin sjel? Språket er sjelen, kan det som er innlysende være så vanskelig å forstå?
Side 19:
Det gikk lang tid før Judith skjønte hvordan bokstavene skulle henge sammen. Herr Daniel måtte
vise henne det i enerom, og da forsto hun omsider at bokstavene skulle trekkes sammen til de
ordene hørende brukte. Dette fikk hun til på et vis, men mange ord var ukjente, og hun måtte lære dem
fra tegningene på plansjene hans. Etterhvert ble det et slags system. Med Ima var det mye enklere,
for hun viste ordene med tegn. Hvor hadde Ima lært dem? Judith forsøkte å tenke tilbake, men kunne
ikke skjønne annet enn at hun alltid hadde snakket tegnspråk, ingen hadde behøvd å lære henne det.
Herr Daniel kunne også tegn, men han gjorde dem annerledes, oppstykket og langsomt, fordi han
snakket samtidig. Men det var riktig, påsto han, elevene måtte trene på munnavlesning. Dessuten
måtte de øve seg på å bruke stemme. Selv de hørende i Alchasoff-huset snakket ikke med tegn og
stemme samtidig, de brukte ikke mer enn ett språk om gangen. Det måtte da være umåtelig vanskelig
å snakke to språk samtidig? Judith ble av og til sittende og fungdere på hvordan tegn hang sammen
med ting, det var svimlende rart, og hun kom ikke til enden av tankebanene, ofte måtte herr
Daniel ta henne for seg.
Teksten er fra boken "Salomos forgård", av forfatter Mette Elisabeth Nergård,
fra Gyldendal Norsk Forlag, 1991