Velg bakgrunnsfarge:
Tegnspråkets tegnforråd og grammatikk
(...)
La oss nå se litt nærmere på tegnspråkets oppbygning. Det mest iøynefallende er hendenes bevegelse eller "fekting" i tegnspråket. Om vi tar oss tid til å iaktta språket, merker vi oss at hendene danner forskjellige former. Hånden kan for eksempel være krummet eller flat, ha samlede eller sprikende fingre. Mindre merkbart er det at hendene i utføringen av tegnet beveges innenfor et begrenset område. Et tegn kan for eksempel utføres ved brystet eller oppe ved pannen, unntagelsesvis ved knærne. Tegnene i tegnspråket har altså en prinsippiell oppbygning akkurat som ordene i talespråket har det. Vi kan som vi ser av det ovenstående, kort beskrive et tegn i tegnforrådet med èn eller to hender som utfører en bevegelse på et bestemt sted (eventuelt fra et sted til et annet). Disse tre aspekter ved tegnet har fått betegnelsene artikulator, artikulasjon og artikulasjonssted (se for øvrig Stokoe 1960, Bergman 1977.)
Hendene, de manuelle komponentene, er imidlertid ikke alene det vesentlige i utføringen av tegn. Andre artikulatorer som munn, hode, øyne og kropp (ikke-manuelle komponenter), har også språklig funksjon og er altså verbale elementer i tegnspråket. De må ikke forveksles med mer eller mindre tilfeldige gester og mimikk. F.eks. finnes det tegn som foruten den manuelle komponenten er avhengig av en bestemt munnform. Om munnen i et slikt tegn endrer form, blir tegnet et annet, eller det kan bli meningsløst. I enkelte tilfelle kan munnens posisjon eller bevegelse alene utgjøre tegnet (Baker 1980). Hovedvekten i undersøkelser og beskrivelser av tegnspråk har imidlertid hittil i Europa vært lagt på hendenes rolle ved utføring.
Sammenligner vi tegnet og talt språk, vil vi finne at enkelte trekk er mer karakteristiske for den ene uttrykksformen enn for den andre: En typisk egenskap for tegnspråk er spatialitet. Med spatialitet menes at språksymbolets eller tegnets plassering i rommet gir muligheten for bevegelse i tre romdimensjoner. Tegnet kan utføres på høyre ellre venstre side av kroppen, høyt oppe eller langt nede, og på, foran eller bak (sjelden) kroppen.
Talt og tegnet språk har begge utstrekninger i tid, de er temporale. Både ord og tegn artikuleres suksessivt. Tegnspråket kjennetegnes dessuten av at flere språklige innholdsstørrelser kan artikuleres samtidig. I det følgende skal vi i et sitat fra Døvas teckenspråk (en innledning, Bergmann 1979, s. 29 og 30) se hva Bergmann sier om egenskapen simultanitet som er mer typisk for tegnet enn for talt språk:
"Exempel på simultaniteten finner vi i de enskilda teckens struktur. De kan inte segmenteras i på varandra följande enheter eftersom en kroppsdel och den rörelse den utför inte låter sig isoleras från varandra. Her kan vi också återigen nämna att det inte bara är en eller två händer som agerar, det finns även rikligt med exempel på hur andra rörliga kroppsdelar, så som munn, ögon, axlar är medproducenter. Även satsstrukturen kan sägas karaktäriseras av simultanitet, såtillvida att två tecken kan utföras samtidigt - ett av varje hand, vilket möjliggjöres av at synsinnet har stor kapacitet att ta emot samtidig information."
(...)
FORM:
m.k.: nøytral / stor klypehånd, opp, frem / venstre - høyre. o.k. o >=<
KOMMENTAR:
Bruksområdet for tegnet her er sterkt omdiskutert. I noen tilfelle brukes det på samme
måte som ordet "nei". Man kan stille en person et spørsmål om vedkommende har tatt
saksen, om han har sett Kari, om han har fått lønning m.m.
Alle spørsmålene vil kunne besvares med IKKE-SKJEDD hvis vedkommende ønsker å svare
benektende. IKKE-SKJEDD kan imidlertid ikke brukes som benektende svar på spørsmål
om en skal spise eller sove nå. Det "innebygde" tidsperspektivet (fortid/avsluttet)
i tegnet framgår i tegn-navnet IKKE-SKJEDD.
Teksten er hentet fra Marit Vogt-Svendsens bok "Norske døves tegnspråk",
utgitt av Tapir Forlag, 1983.
(...)
La oss nå se litt nærmere på tegnspråkets oppbygning. Det mest iøynefallende er hendenes bevegelse eller "fekting" i tegnspråket. Om vi tar oss tid til å iaktta språket, merker vi oss at hendene danner forskjellige former. Hånden kan for eksempel være krummet eller flat, ha samlede eller sprikende fingre. Mindre merkbart er det at hendene i utføringen av tegnet beveges innenfor et begrenset område. Et tegn kan for eksempel utføres ved brystet eller oppe ved pannen, unntagelsesvis ved knærne. Tegnene i tegnspråket har altså en prinsippiell oppbygning akkurat som ordene i talespråket har det. Vi kan som vi ser av det ovenstående, kort beskrive et tegn i tegnforrådet med èn eller to hender som utfører en bevegelse på et bestemt sted (eventuelt fra et sted til et annet). Disse tre aspekter ved tegnet har fått betegnelsene artikulator, artikulasjon og artikulasjonssted (se for øvrig Stokoe 1960, Bergman 1977.)
Hendene, de manuelle komponentene, er imidlertid ikke alene det vesentlige i utføringen av tegn. Andre artikulatorer som munn, hode, øyne og kropp (ikke-manuelle komponenter), har også språklig funksjon og er altså verbale elementer i tegnspråket. De må ikke forveksles med mer eller mindre tilfeldige gester og mimikk. F.eks. finnes det tegn som foruten den manuelle komponenten er avhengig av en bestemt munnform. Om munnen i et slikt tegn endrer form, blir tegnet et annet, eller det kan bli meningsløst. I enkelte tilfelle kan munnens posisjon eller bevegelse alene utgjøre tegnet (Baker 1980). Hovedvekten i undersøkelser og beskrivelser av tegnspråk har imidlertid hittil i Europa vært lagt på hendenes rolle ved utføring.
Sammenligner vi tegnet og talt språk, vil vi finne at enkelte trekk er mer karakteristiske for den ene uttrykksformen enn for den andre: En typisk egenskap for tegnspråk er spatialitet. Med spatialitet menes at språksymbolets eller tegnets plassering i rommet gir muligheten for bevegelse i tre romdimensjoner. Tegnet kan utføres på høyre ellre venstre side av kroppen, høyt oppe eller langt nede, og på, foran eller bak (sjelden) kroppen.
Talt og tegnet språk har begge utstrekninger i tid, de er temporale. Både ord og tegn artikuleres suksessivt. Tegnspråket kjennetegnes dessuten av at flere språklige innholdsstørrelser kan artikuleres samtidig. I det følgende skal vi i et sitat fra Døvas teckenspråk (en innledning, Bergmann 1979, s. 29 og 30) se hva Bergmann sier om egenskapen simultanitet som er mer typisk for tegnet enn for talt språk:
"Exempel på simultaniteten finner vi i de enskilda teckens struktur. De kan inte segmenteras i på varandra följande enheter eftersom en kroppsdel och den rörelse den utför inte låter sig isoleras från varandra. Her kan vi också återigen nämna att det inte bara är en eller två händer som agerar, det finns även rikligt med exempel på hur andra rörliga kroppsdelar, så som munn, ögon, axlar är medproducenter. Även satsstrukturen kan sägas karaktäriseras av simultanitet, såtillvida att två tecken kan utföras samtidigt - ett av varje hand, vilket möjliggjöres av at synsinnet har stor kapacitet att ta emot samtidig information."
(...)
FORM:
m.k.: nøytral / stor klypehånd, opp, frem / venstre - høyre. o.k. o >=<
KOMMENTAR:
Bruksområdet for tegnet her er sterkt omdiskutert. I noen tilfelle brukes det på samme
måte som ordet "nei". Man kan stille en person et spørsmål om vedkommende har tatt
saksen, om han har sett Kari, om han har fått lønning m.m.
Alle spørsmålene vil kunne besvares med IKKE-SKJEDD hvis vedkommende ønsker å svare
benektende. IKKE-SKJEDD kan imidlertid ikke brukes som benektende svar på spørsmål
om en skal spise eller sove nå. Det "innebygde" tidsperspektivet (fortid/avsluttet)
i tegnet framgår i tegn-navnet IKKE-SKJEDD.
Teksten er hentet fra Marit Vogt-Svendsens bok "Norske døves tegnspråk",
utgitt av Tapir Forlag, 1983.
(...)
KOMMENTAR:
Alle spørsmålene vil kunne besvares med IKKE-SKJEDD hvis vedkommende ønsker å svare
benektende. IKKE-SKJEDD kan imidlertid ikke brukes som benektende svar på spørsmål
om en skal spise eller sove nå. Det "innebygde" tidsperspektivet (fortid/avsluttet)
i tegnet framgår i tegn-navnet IKKE-SKJEDD.
Teksten er hentet fra Marit Vogt-Svendsens bok "Norske døves tegnspråk",
utgitt av Tapir Forlag, 1983.
FORM:
m.k.: nøytral / stor klypehånd, opp, frem / venstre - høyre. o.k. o >=<
Bruksområdet for tegnet her er sterkt omdiskutert. I noen tilfelle brukes det på samme
måte som ordet "nei". Man kan stille en person et spørsmål om vedkommende har tatt
saksen, om han har sett Kari, om han har fått lønning m.m.