Velg bakgrunnsfarge:

Fra semesteroppgave våren 1992: "Metodeforslag for utvikling av sosial kompetanse hos døve barn":

Tegnspråk

Døve barn tilhører den gruppen barn som ikke hører. Det er det fellestrekket vi kan karakterisere gruppen med. Det å ikke kunne høre er et sansetap av alvorlig karakter, defekten kan normalt ikke utbedres og fravikelsen fra det "normale" må bare aksepteres. Det er derimot fullt mulig å kompensere for det auditive sansetapet ved å utnytte barnets visuelle sans. Det første tiltaket som nevnes for å fremme sosial utvikling hos døve barn er utvikling av tegnspråkkompetanse hos alle som er i viktige pedagogiske posisjoner i forhold til døve barn.

Jeg kunne skrevet mye om språkets betydning for barns personlighetsutvikling og om tegnspråkets betydning for døve barns personlighetsutvikling, men det skulle være unødvendig i denne sammenheng. Jeg har likevel konsekvensen av språkteoriene i tankene når jeg sier at det vesentligste tiltaket en døvelærer iverksetter blir å tilegne seg en meget høy tegnspråkkompetanse. Deretter blir det vesentlig å bidra til at også andre pedagoger/voksne i skolemiljøet innehar den samme språkkompetansen.

En episode: Jeg husker godt den dagen en 6. klasse og en 1. klasse skulle ha en eventyrstund sammen. Lærerne var med, og det var en gutt i 6. klasse som skulle fortelle eventyret. Gutten var flink, men han bannet så det lynte. Elevene lo og var vel bevisst på at lærerne ikke kunne avsløre "spøken". Jeg glemmer ikke forbauselsen hos elevene da den nye læreren påpekte språkbruken.

Episoden avslører at elevene visste at banning er "uønsket atferd". Men det som er viktig er at voksne får markert seg som personer som er "narrbare" kun av og til, ikke hele tiden.

Det er ikke så gode muligheter i dag for å lære tegnspråk på et så høyt nivå som det normalt forventes at en lærer skal ha for å kunne undervise sine elever på deres eget språk. Det er likevel svært viktig a den enkelte lærer ikke lar det være en sovepute, til hinder for selv å være aktiv og initiativrik for å lære tegnspråk. Det er mange døvelærere som går rundt som gode bevis på at det nytter ved en stor grad av egeninnsats. Det er forøvrig viktig at hørende døvelærere med god tegnspråkkompetanse er seg bevisst den betydningen de har som gode tospråklige modeller for døve elever. (Uthevet av meg, Rune.) Det er sagt mye om tospråklighet som mål og metode, men det er ikke fokusert nok på betydningen av gode tospråklige modeller, i den sammenheng.

Jeg vil gjerne under dette avsnittet ha nevnt at det er av helt avgjørende betydning at det ansettes voksne døve i ansvarlige roller i skoler hvor døve barn undervises. Som språkmodeller og som sosiale læringsmodeller er de av helt uvurderlig betydning.

Av Torill Solbø Zahl, SLH - A-linjen 1991/93 (datter av døve foreldre)