Velg bakgrunnsfarge:
Bakgrunn for valg av problemstilling
Myter og fordommer om gruppers egenart har alltid hatt gode levevilkår i miljøer hvor en problemstilling
er åpenbar, hvor en gruppes livsbetingelser tilsynelatende er "normale" og hvor kunnskapen om
gruppen er liten eller unyansert. Så også myten om hva som er "typisk døvt". Som barn møtte jeg
myten utallige ganger, mine foreldre er døve og jeg har alltid vært godt integrert blant
døve i deres eget miljø. Den nærkontakten har gjort sitt til at myten har vært smertefull å oppleve.
Men myten har også gitt meg mang en god latter og en og annen fordel i livet. At myten er negativt
ladet og gir negative assosiasjoner kan bare fastslås. Men jeg klarte aldri å se hva det var som var
"typisk døvt". Selvsagt så jeg særtrekk, språklige og sosiale, selvsagt så jeg vanskeligheter
i samspill innad i døvegruppen og mellom døve og hørende. Men mest så jeg nyansene. Dessuten så jeg
"det særegne menneske" i min hørende verden som en sterk person i min døve verden.
Som voksen møtte jeg myten gjentatte ganger. Myten som er forsøkt beskrevet hos Freeman, Carbin og
Boese: "Døve mennesker siges at være følelsesmæssigt umodne, impulsive, egocentriske og følelsesmessigt
umodne, impulsive, egocentriske og følelsesmæssig afstumpede i forhold til andre." (Freeman, Carbin og
Boese, 1987, s. 154).
Jeg har arbeidet noen år som lærer, som døvetolk og som tegnspråklærer. Mytens levevilkår er
sterkest og dessuten mest skadelig i miljøer hvor en viss kunnskap om døve finnes. Først som 35-åring
syntes jeg at jeg var modig nok og reflektert nok til å bli døvelærer. Jeg opplevde at min pedagogiske
erfaring og min tegnspråk- og døvekulturkompetanse ga meg gode undervisningsmuligheter. Men i døveskolen
møtte jeg også myten om det "typiske døve". Jeg møtte den i lærernes muntlige fremstilling av elevers
atferd, jeg møtte den skriftlig i en årsmelding og jeg så den i audiopedagogens pensum til langt opp på
1970-tallet. I H. Myklebusts bok "Psychology of deafness" fra 1964 er E. A. Dolls Social Maturity Scale beskrevet.
Riktignok tar Myklebust sine forbehold, han sier at vår kunnskap om sosial modenhet hos døve er liten og at
forskningen er på begynnerstadiet, men: (sitat) "Nevertheless, from the data discussed below, there are
indications that those whose deafness dates from early life attain the first two levels of
social competence, self-help and self-direction, but they have difficulty in attaining the third,
ability to assist with the care of others." (Myklebust, 1964, s. 209)
Den slags antakelser kan virke stigmatiserende på gruppen og forsterkende på myten om det "typiske
døve". Spesialpsykolog Sissel Grønlie sier det slik: "Døve barn har vanligvis blitt utsatt for autoritetsmisbruk.
De blir henvist til å adlyde uten å fatte,
og siden kaller vi dem ukritiske, uansvarlige, initiativløse og ureflekterte."
Fra semesteroppgave "Metodeforslag for utvikling av sosial kompetanse hos døve barn"
v/Torill Solbø Zahl, våren 1992.
Myter og fordommer om gruppers egenart har alltid hatt gode levevilkår i miljøer hvor en problemstilling er åpenbar, hvor en gruppes livsbetingelser tilsynelatende er "normale" og hvor kunnskapen om gruppen er liten eller unyansert. Så også myten om hva som er "typisk døvt". Som barn møtte jeg myten utallige ganger, mine foreldre er døve og jeg har alltid vært godt integrert blant døve i deres eget miljø. Den nærkontakten har gjort sitt til at myten har vært smertefull å oppleve. Men myten har også gitt meg mang en god latter og en og annen fordel i livet. At myten er negativt ladet og gir negative assosiasjoner kan bare fastslås. Men jeg klarte aldri å se hva det var som var "typisk døvt". Selvsagt så jeg særtrekk, språklige og sosiale, selvsagt så jeg vanskeligheter i samspill innad i døvegruppen og mellom døve og hørende. Men mest så jeg nyansene. Dessuten så jeg "det særegne menneske" i min hørende verden som en sterk person i min døve verden.
Som voksen møtte jeg myten gjentatte ganger. Myten som er forsøkt beskrevet hos Freeman, Carbin og Boese: "Døve mennesker siges at være følelsesmæssigt umodne, impulsive, egocentriske og følelsesmessigt umodne, impulsive, egocentriske og følelsesmæssig afstumpede i forhold til andre." (Freeman, Carbin og Boese, 1987, s. 154).
Jeg har arbeidet noen år som lærer, som døvetolk og som tegnspråklærer. Mytens levevilkår er sterkest og dessuten mest skadelig i miljøer hvor en viss kunnskap om døve finnes. Først som 35-åring syntes jeg at jeg var modig nok og reflektert nok til å bli døvelærer. Jeg opplevde at min pedagogiske erfaring og min tegnspråk- og døvekulturkompetanse ga meg gode undervisningsmuligheter. Men i døveskolen møtte jeg også myten om det "typiske døve". Jeg møtte den i lærernes muntlige fremstilling av elevers atferd, jeg møtte den skriftlig i en årsmelding og jeg så den i audiopedagogens pensum til langt opp på 1970-tallet. I H. Myklebusts bok "Psychology of deafness" fra 1964 er E. A. Dolls Social Maturity Scale beskrevet.
Riktignok tar Myklebust sine forbehold, han sier at vår kunnskap om sosial modenhet hos døve er liten og at forskningen er på begynnerstadiet, men: (sitat) "Nevertheless, from the data discussed below, there are indications that those whose deafness dates from early life attain the first two levels of social competence, self-help and self-direction, but they have difficulty in attaining the third, ability to assist with the care of others." (Myklebust, 1964, s. 209)
Den slags antakelser kan virke stigmatiserende på gruppen og forsterkende på myten om det "typiske
døve". Spesialpsykolog Sissel Grønlie sier det slik: "Døve barn har vanligvis blitt utsatt for autoritetsmisbruk.
De blir henvist til å adlyde uten å fatte,
og siden kaller vi dem ukritiske, uansvarlige, initiativløse og ureflekterte."
Fra semesteroppgave "Metodeforslag for utvikling av sosial kompetanse hos døve barn"
v/Torill Solbø Zahl, våren 1992.